Bukkejakt på rådyr: slik leser du bukkens vaner – og mønstrer ham med viltkamera

Den 10. august er en merkedag for rådyrjegeren. Mens resten av jakt-Norge fortsatt venter, kan du gå ut etter den voksne bukken – og du gjør det inn i den ene perioden av året da et ellers nesten usynlig dyr blir lesbart. Bukken er territoriell, han patruljerer de samme grensene flere ganger i døgnet, og brunsten henger fortsatt i lufta de første dagene. Det er ikke tilfeldig at jakta åpner akkurat nå. Bedekningen skjer «stort sett sist i juli og første uken i august», og en bukk som forsvarer revir og jager geit er en bukk du faktisk kan finne, lokke og komme på skuddhold av.

Her er det korte svaret på det du sannsynligvis kom for: voksen rådyrbukk kan jaktes fra 10. august til 23. desember, men bare i kommuner der lokal forskrift åpner for rådyrjakt – og i denne første perioden er det kun gevirbærende bukk, kun med rifle. Den ordinære rådyrjakta, der alle dyr kan felles og hagle og løs hund er lov, starter først 25. september. Resten av denne artikkelen handler om det som avgjør om de ukene blir til en bukk i fryseren: hvordan bukken lever i august, hvordan du leser reviret hans i terrenget, de tre jaktformene som virker – smyg, postering og lokking – og hvordan du bruker et viltkamera til å mønstre nettopp din bukk før du går ut.

Den 10. august åpner det eneste vinduet i året da en nesten usynlig bukk blir lesbar – hvis du vet hva du skal se etter.

Jakttida: 10. august, men bare med rifle på gevirbærende bukk

Begynn med datoene, for de er rammen rundt alt det andre. Forskriften om jakt- og fangsttider slår fast to rader for rådyr: «Voksen rådyrbukk … 10.08. … 23.12.» og «Rådyr … 25.09. … 23.12.» – begge «i de kommunene hvor lokal forskrift åpner for rådyrjakt». Det er to forskjellige jakter. Bukkejakta fra 10. august er en ren riflejakt på voksne, gevirbærende bukker; den ordinære rådyrjakta fra 25. september åpner for alle dyr, for hagle i tillegg til rifle, og for løs, halsende hund.

Skillet er ikke en teknikalitet – det former hele augustjakta. Som Store norske leksikon formulerer det: «Voksen rådyrbukk kan jaktes allerede fra 10. august i kommunene som tillater generell rådyrjakt (såkalt bukkejakt). Da er det kun jakt med rifle som er tillatt». NJFF er like tydelige: i august er det «kun lov til å felle gevirbærende bukk med rifle», og først «etter 25. september» kan hagle benyttes og det jaktes med løs hund. En bukk som har felt geviret, skal du altså la gå – og det er uansett en bukk du ikke har lov til å felle i bukkejakta.

To praktiske krav følger med. Det er krav om avlagt skyteprøve og tilgang til godkjent ettersøkshund under bukkejakta. Og treffområdet er lite: rådyret er vårt minste hjortevilt, så «det er derfor viktig at rifla er skikkelig innskutt og at du har godt med skytetrening innabords». Tallene fra NJFF er en nøktern påminnelse: risikoen for bom og skadeskyting tredobles mot dyr som går, og seksdobles mot dyr som løper. Skyt på rolige dyr, og hold igjen på resten.

Et siste, viktig forbehold før du planlegger: det er den lokale kommunale forskriften som avgjør om det i det hele tatt er åpnet for rådyrjakt der du jakter. Datoene over er de nasjonale rammene per i dag, men sjekk din egen kommune før du regner med en sesong.

Bukken i august: revir, feiing og en hektisk brunst

For å jakte bukken må du forstå hva som gjør ham lesbar akkurat nå. Rådyret skiller seg fra alle de andre norske hjorteviltartene på ett avgjørende punkt: råbukkene er revirhevdende i deler av året. Fra april/mai begynner bukkene «å markere sine områder, revirer, og forsvare dette overfor andre bukker til brunsten er over i august». Det er denne territorialiteten som binder en bestemt bukk til et bestemt stykke skog – og som du skal utnytte.

Markeringene er fysiske og synlige. Bukken feier geviret mot trær og grove plantevekster i ytterkantene av reviret og avsetter lukt; han sparker også i bakken. NJFF ber deg lete etter nettopp dette: «feiemerker (groper og små trær hvor deler av barken er borte og hvor bukkene avsetter lukt for å markere reviret), hekseringer (når bukken jager etter geita løper de ofte i ring på samme sted, gjerne i en åker eller rundt et lite tre)». Og det fine for jegeren: fordelingen av merkene forteller hvor han er mest. «Der hvor feiemerkene er tettest og kraftigst, er som regel revirets sentrum og bukkens kjerneområde», skriver Jeger – og legger til den observasjonen som gjør hele forarbeidet verdt det: revirbukken «patruljerer grenselinjene» flere ganger i døgnet. Sparkegroper teller på samme måte: «Der konsentrasjonen av disse gropene er størst, bruker rådyrbukken mest tid».

Det er ikke bare jaktpressens erfaring. Britisk fagformidling beskriver det samme atferdsmønsteret hos arten: bukken markerer ved å skrape med forlabben og overføre duft fra kjertelen mellom klauvene, og ved å gni geviret mot vegetasjon, og «scrapes play an important role in establishing and maintaining territory». Telemetri-forskning bekrefter at hannen er stedstro og markerer mer intenst enn nabohannene. Og kjerneområdet er lite og forutsigbart i august: en telemetri-studie målte hjemmeområdet (90 % kernel) til rundt 47,9 ± 14,5 hektar i juli–august, etter at det har krympet markert fra etableringsfasen i mars–april. Med andre ord: i august patruljerer bukken et avgrenset, kartleggbart område han kommer tilbake til – grunnlaget for både mønstring og post.

Der feiemerkene står tettest og kraftigst, ligger bukkens kjerneområde – og dit kommer han tilbake flere ganger i døgnet.

Selve brunsten er den andre halvdelen av forklaringen på hvorfor jakta åpner 10. august. Rådyret har «sin parringstid (brunstperiode) i slutten av juli og de første ukene av august», og bedekningen «skjer i Norge stort sett sist i juli og første uken i august». Geita er i brunst bare et kort vindu – britiske kilder anslår «approximately 36 to 48 hours» mottakelighet – og hun er monøstrøs, altså har bare denne ene perioden i året. Det utløser en velkjent rådyr-særegenhet: når geita er klar, drar mange geiter ut av sitt vanlige leveområde på «brunst-ekskursjon» for å oppsøke en bukk. Rådyrprofessor Atle Mysterud har dokumentert hvor variabelt dette er: på Storfosna gjorde «omtrent halvparten» av geitene slike ekskursjoner, mens i hans hjemkommune Lier gjorde «kun 1 av 10» det. Når en bukk vokter en brunstig geit, «follows her closely wherever she goes», og kan «succumb to exhaustion during this guarding period». For deg betyr det at en bukk som ellers er sky, nå er opptatt, uforsiktig og i bevegelse på dagtid. Jeger-redaksjonen sier det rett ut: «Særlig de første dagene av jakta er brunsten ofte ennå i gang, og da er bukken gjerne hakk i hæl på geita nærmest hele tiden».

En siste biologisk detalj som er verdt å ha med: etter parringen går det befruktede egget i dvale – forsinket implantasjon – og fosterutviklingen starter ikke før rundt nyttår; rådyret er det eneste norske hjortedyret med dette trekket. Det har du ingen praktisk nytte av på post, men det er grunnen til at brunsten ligger midt på sommeren og dermed til at bukkejakta kan starte når den gjør.

Døgnrytmen: hvorfor det handler om gryning og skumring

Spør en hvilken som helst rådyrjeger om beste tid, og svaret er det samme: «grytidlig morgen og sent på kvelden. Det er da rådyrene er mest aktive». Det er godt belagt. Rådyret er krepuskulært – mest aktivt i grålysningen og skumringen – og forskning på arten finner at hannene har høyest aktivitet rundt soloppgang og solnedgang. En telemetri-studie målte aktivitetstoppen ved skumring til omtrent 53,7 %, mot et bunnivå på dagtid rundt 36,6 %.

Men «morgen og kveld» er for grovt til å planlegge etter. Her er de konkrete tallene som hjelper. Danske undersøkelser fra Kalø viser at rådyret om vinteren har i gjennomsnitt ni aktive perioder i døgnet; om sommeren stiger det til mellom 13 og 16 perioder per døgn, og i brunsten kommer bukken opp i 18 aktive perioder i gjennomsnitt per døgn. Det er nettopp denne sommer- og brunst-hyperaktiviteten som gjør bukken jaktbar i august – han er oppe og i bevegelse oftere enn på noe annet tidspunkt. Mønsteret er klart krepuskulært: dyrene er mest aktive «før solopgang til lige efter solen er stået op, og igen lige før solnedgang til efter solen er gået ned», med en tendens til først å komme fram ved solnedgang.

Det praktiske er at den enkelte bukken har sin egen rytme oppå dette. Forskningen understreker at individuell variasjon forklarer en stor del av dataene – noen dyr er rett og slett langt mer dagaktive enn andre. En erfaren skogsjeger setter tall på sin: morgenaktiviteten starter gjerne ved 3–4-tiden, «det er sjelden noe aktivitet før klokka har passert fire», og det meste er over rundt klokka ni. Om kvelden er bildet motsatt og krevende: «eldre storbukker kommer ofte ikke smygende før klokka 21:00 pluss». Og legger jakttrykket på, snur rytmen helt: hardt press gjør dyrene nattaktive, «hvorfor man ikke vil kunne se dem om dagen». Nettopp fordi din bukk har sin egen klokke, er det å mønstre ham med kamera – ikke å lese en generell tabell – det som forteller deg når du skal sitte.

Forarbeidet: 90 prosent av jakta gjøres før 10. august

Hvis det er én ting alle de erfarne stemmene i kildene er enige om, er det dette. «For den som satser målrettet på bukkejakt, utgjør … forarbeidet 90 prosent av hele innsatsen: Kjenn din bukk, og du vet hvor du finner ham». Det nytter «svært sjelden å gå ut på måfå første bukkemorgen», og den som gjør det, ender helst med «synet av ei hvit rådyrrumpe som spretter bjeffende over enga».

Forarbeidet er konkret. Bruk hele forsommeren i terrenget, men ikke trask på måfå – «oppsøk steder som ser lovende ut og bruk mye tid på å observere fra steder med oversikt», med kikkerten som våpen. Kartlegg feiemerker, sparkegroper, trekk og beiteplasser: innmark med gammelt gress, bringebærkratt, skogkanter og kantsoner er klassiske steder. Viltforvalternes erfaring er at jobben gjøres i forkant: «Du bør kartlegge områdene som de forskjellige bukkene bruker», og «i skogen må du se etter feiemerker, da bukkene ofte feier i grensen av reviret». En nyttig detalj fra rekognoseringen: «Hvis du under rekognosering skulle finne en eldre returbukk, er det ofte en yngre og større bukk i samme område», og de minste bukkene kan løpe inn og ut av revirene uten at de store ser dem som en trussel.

To-tre uker før jakta forbereder du selve poststedet. Større jakttårn bør settes opp på forsommeren, «i hvert fall ikke senere enn 2–3 uker før jakta, slik at viltet får tid til å venne seg til dem». De siste dagene rydder du postene og stiene mellom dem for tørrkvist, løv og kongler så du kommer lydløst i posisjon – «ta gjerne med en jernrive en uke i forveien». Og så det vanskeligste rådet av alle: la terrenget være i fred de siste dagene. «Ei heller skal du vase rundt i terrenget på rekognosering de siste dagene. Da skal terrenget få være i fred, slik at rådyrbukken ikke går rundt med nervene i høyspenn». Bestem deg dagen før hvor du skal gå, sjekk værmelding og vind, og «ikke rot rundt på poststedet den dagen du skal ut og jakte».

Vind, lyd og syn: bukkens tre sanser

Du jakter et dyr som «ser med ørene» og stoler på nesa. Det former hele felt-disiplinen, og én faktor rager over alt: vinden. «Vinden er rådyrjegerens verste fiende», skriver Store norske leksikon nøkternt; snur den, blir det sjelden resultater. Jeger-redaksjonen gjentar det med ettertrykk: «vindretningen HELT avgjørende … i rådyrskogen er det aldri 100 % vindstille». Et knapt merkbart vinddrag er nok – «har bukken først fått lukten av deg, da er det bedre å forlate plassen, la den ligge i ro til neste økt».

Det praktiske er å lese termikken. Om morgenen varmes lufta og stiger, så plasser deg høyt på kuler eller i dalsider; om ettermiddagen og kvelden kjøles lufta og siger nedover, så sitt nederst i lia. Sjekk retningen titt og ofte med enkle midler: en dunfjær i en sytråd på riflemunningen, eller en snusboks med nålehull fylt med talkum eller potetmel. Og under tilnærmet vindstille forhold er det ekstra nyttig med flere skytetårn rundt samme beiteplass, hvert med sin gode vindretning.

Lyd er den neste utfordringen, særlig under smyg i tett vegetasjon. «Det beste smygeværet er vind og nedbør. Da har du kontroll på vinden, og alle lyder dempes». Velg myke tekstiler – ull, fleece, vadmel – og unngå stive stoffer som skraper mot kvist; flere jegere sverger til ulltøfler utenpå skoene, slik saueklippere bruker. Tråkker du på en tørrkvist, frys bevegelsene i noen titalls sekunder; en bukk som hørte knekket «vil være mistenksomt, men det glemmer fort». Et erfarent triks: rusk raskt i nærliggende greiner med et fallgevir for å etterligne en revirbukk som markerer – da kan den dominante bukken tro at en rival har sneket seg inn, og komme styrtende.

Synet er bukkens svakeste sans på avstand, men ikke å undervurdere. Rådyret «registrerer farger som vi oppfatter som blågrønne og gule. Rødt er derimot helt trygt å bruke på jakt» – fargen på klærne betyr lite, men kontraster og bevegelse avslører deg. Derfor er det «langt viktigere å holde seg i ro», og hvite flater som ansikt og hender bør kamufleres med lue, finlandshette eller kamokrem. Sitt litt nede i en skråning eller inntil buskvegetasjon så du ikke står i silhuett, og fryser bukken og stirrer mot deg, gjør du ingenting før den ser en annen vei.

Et siste, beroligende poeng: brøler bukken mot deg, er ikke slaget tapt. «Vi sier at dyret støyter eller bjeffer» – det er et tegn på usikkerhet, ikke at den har vunnet; en bukk som virkelig har fått været av deg, forsvinner i stillhet. «Ta en pause, dyret er ikke langt borte – som oftest innenfor et par hundre meter», og det kan roe seg raskt. Men husk: «det er ikke bare bukken som brøler, geita brøler den også».

Vinden er rådyrjegerens verste fiende – snur den, har du tapt før bukken i det hele tatt viste seg.

De tre jaktformene: smyg, postering og lokking

Bukkejakt foregår som posterings-, smyg- og lokkjakt. De tre overlapper i praksis, men det hjelper å skille dem.

Smygjakt er «en ytterst krevende jaktform på et så forsiktig dyr som rådyret». Du sniker deg inn på bukken – det omvendte av postering, der bukken kommer til deg – og det forutsetter at du på forhånd vet hvor bukkene pleier å være, og at du kan bevege deg lydløst. Fellesnevneren for den som lykkes, er enkel og brutal: «at jeg har sett bukken før den ser meg». Beveg deg sakte opp mot vinden, gjerne med litt overhøyde, og bruk mye tid på å bare observere. Et kvisteknekk alene er sjelden katastrofen – «hvis ikke bukken ser deg samtidig» – så blir stående i ro etter et feiltrinn, og skift gjerne kurs. Og fordi du sjelden får tid til en sittende skytestilling, er en enkel skytestokk gull verdt.

Postering drives «der man kjenner dyrenes trekkveier mellom hvileplasser og beiteplasser», med størst hell morgen og kveld når dyrene beveger seg. Jakt på rådyrbukk foregår ofte i kanten av åpne jorder og dyrka mark, i skogbelter og kantsoner. Et jakttårn eller en jaktstige hever deg over luktkorridoren og gir trygg bakgrunn for skuddet. Kom på post i god tid, «gjerne før det blir skytelys», så terrenget får roe seg, og gjør deg komfortabel – ventetiden kan bli lang, og du må kunne sitte musestille i timevis. Velg poster med overhøyde for å unngå avslørende værtrekk og for å sikre god bakgrunn.

Hele bukkejakta koker ned til én setning: at du har sett bukken før den ser deg.

Lokkejakt er den jaktformen som «avhenger mest av jegerens egne ferdigheter», og den utnytter brunsten direkte. «Den brunstige bukken kan da lokkes inn ved å imitere en brunstig geit», og lokking med fløyte «drives for det meste tidlig på høsten». Tidsvinduet er kort: «Når brunsten setter inn i slutten av juli og begynnelsen av august, åpnes et kort tidsvindu hvor råbukken kan lokkes inn». Lydene du etterligner, er en brunstig geit eller et kje som roper, og repertoaret deles gjerne i kontaktlyder og hetslyder; verktøyene spenner fra tradisjonelle fløyter og et gresstrå til en Buttolo, eller en lokkeapp koblet til en høyttaler hengt 10–15 meter fra posten. En typisk sekvens: sett deg, vent noen minutter, start forsiktig med kontaktlyder og eskaler.

Det viktigste lokkerådet er å holde igjen. «Ikke lokk for ofte. Hvert 15 minutt er nok», sier en jeger som «feller ett par skogsbukker hver høst på den måten». Og vær tålmodig etter lokkeserien, for bukken reagerer ikke alltid med det samme. Jeger deler responsen inn i tre typer som er verdt å kjenne:

Det er «Luringen» som berger flest bukker, nettopp fordi «mange jegere er altfor rastløse, og forflytter seg derfor i tidligste laget». En lur bukk bruker tid på å runde inntrengeren for å få full kontroll på duften, og «det er ikke uvanlig at bukker skytes halvtimen etter endt lokkeserie» – lenge etter at mange jegere har gitt opp og gått. Skremmer du likevel en bukk, er ikke alt tapt: «En bukk som blir skremt, stikker ikke nødvendigvis langt – den kan komme tilbake etter kort tid hvis den ikke føler seg truet». Én advarsel til slutt: tren aldri lokking i ditt eget jaktterreng rett før jakta, «da lærer du rådyrbukken å bli skeptisk til lokkelydene».

Mønstre én bestemt bukk med viltkamera

Her møtes biologien og teknologien. Du vet nå at bukken er territoriell, stedstro og patruljerer et lite kjerneområde flere ganger i døgnet i august, og at han har sin egen døgnrytme oppå det generelt krepuskulære mønsteret. Et viltkamera er verktøyet som gjør den kunnskapen konkret for nettopp din bukk.

Bruken er todelt. Først til å avgjøre hvem som er der: «Viltkamera er et flott hjelpemiddel for å se om det er jaktbare bukker i området», og «bruk av viltkamera anbefales for å få oversikt over hvilke bukker som oppholder seg i området». Sett kameraet der reviret avslører seg – ved feiemerker i skogkanten, ved sparkegroper, langs kantsoner. Det er ikke tilfeldig de samme stedene du senere posterer: feiemerkene er «fine plasser å få montert viltkamera, og ikke minst … plasser du senere kan postere».

Dernest – og dette er det som skiller en bukkejeger fra en som leser en tabell – bruker du kameraets tidsstempel til å kartlegge når grensepatruljen passerer. «Det er kjekt å vite når grensepatruljen pleier å passere. Selv de billigste variantene av viltkamera har en klokke som forteller deg når bildene blir tatt». Et kamera med SMS/MMS-varsling gir deg beskjeden uten at du må gå inn og «værsette» terrenget – altså uten å legge igjen fersk menneskelukt der bukken patruljerer. Det er en reell fordel: du får mønsteret til din spesifikke bukk – passerer han feiemerket klokka 04:30 eller først etter 21:00? – uten å forstyrre ham, og kan så velge post og tidspunkt deretter. Fordi den individuelle variasjonen i døgnrytme er så stor, er dette langt mer presist enn å lese en generell aktivitetskurve.

Reglene du må følge for viltkamera

Et viltkamera regnes som en type overvåkingskamera, og da gjelder noen klare regler – flere kilder gjentar dem samstemt. Datatilsynets grunnregel, gjengitt av viltkamera.no, er at «bruk av viltkamera er tillatt så lenge hensikten utelukkende er å ta bilder av dyr, og dersom det er truffet effektive tiltak for å unngå at det blir tatt bilder av mennesker». Generelt er du på trygg grunn om du:

• har innhentet grunneiers tillatelse – og er grunneier Statskog, søker du til dem;
• har plassert kameraet «på et sted der det usannsynlig vil ferdes folk»;
• har satt det opp slik at forbipasserende ikke fotograferes;
• har merket kameraet med navn, adresse og formål;
• har skiltet kameralokaliteten så folk ser at området er kameraovervåket;
• sletter bilder av mennesker umiddelbart dersom noen likevel fanges opp.

Statskog krever i tillegg eksakt kartfesting ved søknad om oppsett på deres grunn. Åter, saltsteiner og kadaver er som regel uproblematiske lokaliteter, mens viltråk og stier ofte må vurderes konkret i hvert tilfelle. Det er greit å huske at flere av de erfarne jegerne i kildene ikke nevner kameraet uten å nevne tillatelsen i samme åndedrag: «husk å innhente tillatelse før du setter ut viltkamera»; «husk å innhente grunneiers tillatelse før du setter ut kameraet».

Ofte stilte spørsmål