Ettersøk etter skadeskutt hjortevilt: les skuddtegn og blodspor – og vit når du tilkaller ettersøkshund

Skuddet smeller, dyret kaster seg rundt og forsvinner inn i krattet. Nå avgjøres det meste av det du gjør de neste minuttene – ikke av hunden, ikke av flaksen. Den verste feilen du kan gjøre er å løpe rett etter. Får det skadde dyret ligge i fred, legger det seg i et sårleie og stivner; kommer du subbende like bak, støkker du det, og da går det langt før det legger seg igjen – om det legger seg. Et ettersøk som kunne vært unnagjort på noen titalls meter blir i stedet til kilometer.

Her er det korte svaret på det du sannsynligvis kom for. Du har en lovpålagt ettersøksplikt: skadeskyter du storvilt, plikter du å gjøre det du kan for å avlive dyret snarest mulig, og du må forvisse deg om at et påskutt dyr er truffet eller ikke. Jakter du elg, hjort eller rådyr, skal du dessuten ha tilgang til en godkjent ettersøkshund – enten med deg, eller sikret gjennom skriftlig avtale. Praktisk er rekkefølgen denne: sitt i ro i fem til ti minutter, finn og merk skuddplassen uten å tråkke den ned, les skuddtegnene og blodet, vent den tiden treffet krever – minst én time ved lungetreff, minst tre timer ved buktreff – og tilkall ettersøksekvipasjen i alle tilfeller der du ikke med sikkerhet finner lungeblod og dyret innen 150 meter. Resten av artikkelen handler om hvordan du faktisk leser tegnene, hvor lenge du venter, og når – og hvordan – du kobler inn hunden.

Den verste feilen du kan gjøre er å gå direkte etter et påskutt dyr uten skuddplassundersøkelse.

Plikten først: hva loven faktisk krever av deg

Det er fristende å tenke på ettersøk som et spørsmål om dyktighet og hundenese. Det er det også, men i bunnen ligger en plikt du ikke kan velge bort. Forskrift om utøvelse av jakt, felling og fangst sier det rett ut i § 27: «Den som under jakt eller forsøk på felling skadeskyter storvilt eller kongeørn, plikter å gjøre det en kan for å avlive dyret snarest mulig. Vedkommende plikter å forvisse seg om påskutt dyr er truffet eller ikke.» Plikten er forankret i viltloven og i dyrevelferdslovens krav om at jakt ikke skal påføre viltet unødige lidelser.

To ting følger direkte av paragrafen, og begge er absolutte. For det første: «Jegeren og jaktlaget som har skadeskutt storvilt, skal ikke oppta jakt eller påskyte nye dyr mens ettersøk pågår.» Du legger altså ned hele jakta til situasjonen er avklart. For det andre gjelder en plikt – og en rett – til å forfølge dyret: «Innen valdets grenser skal ettersøk om nødvendig pågå ut dagen etter skadeskytingen.» Krysser dyret over på et annet vald, opphører retten ved utgangen av den dagen det kom inn. Jegerprøvepensumet oppsummerer det enkelt: ettersøk av storvilt er lovpålagt.

Og merk deg dette, for det er her mange tenker feil: du trenger ikke å ha gjort et dårlig skudd for å havne i ettersøksplikt. Miljødirektoratets egen definisjon er at «ettersøk starter når dyret ikke gjenfinnes under den umiddelbare undersøkelsen på og rundt skuddstedet». Et perfekt lungeskutt dyr kan løpe ut av syne og dø hundre meter unna; da har du like fullt et ettersøk. Tommelfingerregelen jegerprøven gir deg, er kompromissløs på den måten som tjener dyret: «når du løsner skudd skal du anse viltet for truffet, og er forpliktet til å avklare situasjonen». En dansk yrkesjeger formulerer det samme på ettersøksjegerens vis – «alle dyr er truffet inntil en erfaren ettersøkshund har bevist det motsatte».

Du trenger ikke ha skadeskutt for å ha ettersøksplikt – løsner du skudd, skal du anse dyret som truffet.

De første minuttene: ro, og en skuddplass du ikke tråkker ned

Det første verktøyet ditt er selvbeherskelse. Sitt i ro – jegerprøven sier total ro i fem til ti minutter – med raskt ladegrep og sikringen på, og bruk øyne og ører: hvordan løp dyret, falt det, kom det kanskje tilbake? Skadde dyr kan komme til syne igjen, og i blant hører du at dyret faller selv om du ikke ser det. Bruker du løs hund under jakta, er det viktigere å få koblet den enn å sitte stille, slik at den ikke drar etter det påskutte dyret. Når roen har senket seg, merker du av nøyaktig hvor du selv stod, og varsler jaktlaget. Og så stanser all annen jakt.

Neste steg er å finne igjen selve skuddplassen – stedet der dyret stod da kula traff. Det høres lett ut og er det sjelden, særlig på åpen mark eller i mørket. Et godt knep er å merke seg noe like bak dyret idet du skyter, for eksempel et tre; skuddstedet ligger da på linjen mellom posten din og det treet. Når du nærmer deg, gjelder én regel over alle andre:

Ikke tråkk på skuddplassen, og ikke la noen andre i laget tråkke der heller, eller følge etter sporet til dyret. Grunnen er reint praktisk. En godkjent ettersøkshund er trent på å følge et menneske som har lagt ut blod; tramper jaktlaget rundt i blod og vom-innhold og drar det med på støvlene, lager dere konkurrerende spor som en uerfaren hund gladelig følger – og ettersøket går i stå før det har begynt. Finner du ikke skuddplassen i det hele tatt, er svaret enkelt: ring ettersøksjegeren, som skal finne den med hunden sin.

Et siste ord om mennesker på skuddstedet: én person undersøker, ikke hele laget. Poster har «alltid lyst til å samles på skuddstedet», men poster som kommer rekende inn fra alle kanter kan skremme opp igjen et dyr som ellers ville gått i sårleie. Til vanlig blir postene sittende til skuddplassundersøkelsen er unnagjort.

Skuddtegnene: hva dyret forteller deg idet det forsvinner

Skuddtegn er rett og slett «dyrets reaksjon og oppførsel når det er truffet av skudd under jakt». Du har som regel bare noen sekunder på deg til å lese dem, men de er gull verdt for ettersøksjegeren etterpå, og de hjelper deg å plassere treffet. En nyttig huskeregel, hentet fra Skogkurs-litteraturen, er å sortere påskytinger i fire grovgrupper.

Bog-, lunge- og hjertetreff. Dyret flykter i meget stor fart, ofte med senket hode. Karakteristisk for et lungeskudd er at flukten begynner med et langt høydesprang; etter en tids galopp begynner dyret å hoste og stampe, stiller seg gjerne bredbeint, vakler og faller. Et hjerteskudd er «alltid drepende, men dyret dør ikke øyeblikkelig» – det kan stupe straks eller flykte 100–150 meter. Store norske leksikon minner om at hjerte- og lungeskudd er drepende «selv om dyret kan sette av gårde 100–200 meter». Ikke la den flukten lure deg til å tro at noe gikk galt.

Buktreff – vom, lever, nyrer, milt, tarmer. Fellesnevneren er en krum rygg; dyret «trekker seg krampaktig sammen». Et vomskudd gir som regel moderat fart, ofte med oppadbøyd rygg. Lever- og milttreff kan gi enten rask eller langsom flukt; ved nyretreff detter dyret gjerne i smellen, men er raskt oppe igjen. Solheim ved Hjorteviltportalen legger til at en erfaren jeger kan høre forskjellen: lyden ved et vomskudd «er vesentlig forskjellig fra når prosjektilet treffer muskulatur og bein i brystregionen».

Alle andre treff – fram- og bakfot, hode, hals, ryggtagg. Her er bildet rotete. Et avskutt frambein kan «tegne som et perfekt bogskudd» – dyret løper med høyt hode, snubler kanskje, og tar så hurtig flukt. Ryggtaggtreff slår dyret til jorden med en kortvarig lammelse; det blir liggende en stund og sprelle med føttene, reiser seg sakte og forsvinner. Hode- og kjevetreff gir ofte risting på hodet og en skjelvende flukt.

Mulig bomskudd. Dyret blir stående etter skuddet, kan ta en kort flukt, stoppe og kikke, og løpe videre. Dette er den lumskeste gruppen, og nettopp her gjelder regelen om at ingenting friskmeldes uten kontrollsøk.

To advarsler hører med. For det første: et dyr som faller «som truffet av lynet» er ikke nødvendigvis dødt – «knall og fall» skyldes ofte et rygg- eller nakketreff som gir en kortvarig lammelse, ikke et dødelig organtreff, og dyret kan plutselig reise seg og stikke av. Gå derfor alltid fram mot et nedlagt dyr klar til å skyte, med nedskrudd forstørrelse på kikkerten. For det andre: et godt skudd gir nesten alltid en fluktstrekning. Forskning viser at en voksen elg i gjennomsnitt løper 65 meter etter treff i begge lunger, og forventet fluktstrekning ved et godt lungeskudd er 50–300 meter. At dyret løper, betyr altså ikke at du bommet eller skadeskøt – det er normalen.

Blodet: fargekartet du leser på skuddplassen

Når du står på skuddplassen, er blodet det mest talende du har. Fargen, konsistensen og det som er blandet i, peker mot hvor dyret er truffet – og dermed mot hvor lenge du må vente. Her er den praktiske paletten, slik norske og nordiske ettersøkskilder beskriver den:

Et par detaljer er verdt å feste seg ved, fordi de skiller de farligste tilfellene fra de greie. Lungeblodet er det lyseste – «svært lyst … nesten … blekrødt», og etter en stund finner du «skummet blod», opphostet skum i og ved sporet. Skogkurs presiserer at lungeblod «ofte har små luftblærer og det finnes ofte også lungebiter». Vomblodet er også lyst, men ikke fullt så lyst, det er tynnere og «har ingen antydning av blærer» – og det er gjerne blandet med det som ser ut som grønn materie. Solheim beskriver det samme treffende: blodsporet ved vomtreff «består av lyst blod, ofte blandet med grønt mage- og tarminnhold», og «det er gjerne langt mellom slike sportegn». Det er nettopp den glissne, lyse, grønnblandede sporsignaturen som gjør vomskudd til et av de vanskeligste ettersøkene.

Vom-blod har for øvrig en karakteristisk smak og lukt, og leverblod en bitter smak – kjennetegn erfarne ettersøksjegere bruker. Det er en finurlighet for fagfolk; poenget for deg som skytter er enklere. Hvis du ikke med 110 prosents sikkerhet kan slå fast at det er lungeblod, skal du ikke gå etter dyret selv.

Hvis du ikke er hundre prosent sikker på at det er lungeblod, skal du ikke gå etter dyret – tilkall hunden.

Skuddplassundersøkelsen: en sjekkliste

Når ettersøksjegeren kommer, gjør han eller hun en grundig skuddplassundersøkelse, og det er en lærdom i seg selv å vite hva det letes etter. Det brukes god tid, og det søkes systematisk – ikke bare der dyret stod og framover, men også til sidene og langt bak. Skogkurs påpeker at man «ofte kan finne fragmenter fra dyret 10–15 meter bak der dyret stod». Sjekklista ser slik ut:

• Blod – farge, skum og innblanding, lest som over.
• Snitthår – hår kuttet av kulas inn- eller utgang. Ofte er avskutte hår «det eneste beviset på at dyret er truffet», og å lese hvor på kroppen de kommer fra er et eget, omfattende håndverk som hører ettersøksjegeren til.
• Beinbiter – tynnveggede, porøse beinsplinter peker mot ribbe eller ryggtagg; runde beinfliser med gråhvit beinmarg mot et beintreff i foten.
• Mageinnhold – vom- eller tarminnhold, gjerne blodblandet.
• Tenner og emaljefliser – tegn på kjeve- eller hodetreff.
• Innslag fra kula i trær, vegetasjon eller bakken.

Mange ettersøksjegere drar et hvitt tøystykke over vegetasjonen for å få øye på blod. Den svenske praktikerlitteraturen lister det samme – det letes etter «blod, ben, lunga, snitthår, muskelvävnad eller liknande», eller en avkappet kvist som tegn på bom. Og her er den ærlige innrømmelsen som gjør at vi aldri friskmelder lettvint: selv uten funn på skuddstedet viser erfaringen at om lag ett av tre dyr likevel er skadet eller dødt. Med våre begrensede sanser klarer vi ikke å finne alt – hår, fragmenter og bloddråper kan ligge der uten at vi ser dem, særlig i kratt og rød høstlyng. Har du ikke erfaring med skuddplassundersøkelse, skal du overlate den til ettersøksjegeren.

Ventetida: hvorfor du sitter på hendene

Ventetida er det leddet flest jegere synder mot, og den som tjener dyret mest. Logikken er enkel når du først ser den. Et dyr med et dårlig treff legger seg gjerne i et sårleie etter å ha gått et stykke, og det legger seg som regel slik at det har oversikt over sitt eget innspor – altså mot deg. Kommer du like etter skuddet, oppdager dyret deg og stikker av; da går det langt før det legger seg igjen, og ettersøket blir betydelig vanskeligere og ofte mislykket. Får dyret derimot ligge i fred, stivner det i sårleiet, og et ettersøk som starter senere blir som regel kort og enkelt – slike dyr avlives normalt innenfor 200–400 meter fra skuddplassen.

Tommelfingerreglene, slik Skogkurs gjengir dem, knytter seg til treffet:

• Buktreff (vom, lever, nyrer, milt, tarmer): det er «avgjørende å vente minst 3 timer». Hjorteviltportalen gjentar den samme normen – buktreff «minimum 3 timer», dårlig lungetreff «minimum 1 time».
• Dårlig lungetreff – for eksempel bare én lungeflipp, kanskje i kombinasjon med vom: la dyret ligge minst 1 time.
• Andre treff – fram- og bakfot, hode, hals, ryggtagg: her er det mer usikkert om dyret legger seg, og blant erfarne ettersøksjegere er det «noe ulik oppfatning». Ofte startes slike ettersøk så raskt som mulig – et beinskutt dyr legger seg ikke, det bare kommer seg lengst mulig unna.

Jegerprøven gir den enklere generelle regelen «vent 1–2 timer før ettersøk blir startet, planlegg i ventetida». Det er en grei minstenorm, men den detaljerte gruppeinndelingen over er den du bør kjenne. Ett unntak er greit å huske: ved påskyting av rådyr med hagle skal ettersøket startes omgående.

Den vanskeligste konflikten er tid på døgnet. Mange påskytinger skjer på kvelden, kort før mørket faller, og da blir ventetida ofte «den tapende part» fordi laget vil ha dyret før det blir natt. Det er en feilprioritering. Ventetida «er uavhengig av når på døgnet påskytingen har skjedd». Heller enn å gå for tidlig bør du vente den tiden treffet krever og så gå på med kunstig lys – som er lov nettopp ved ettersøk av påskutt hjortevilt – eller vente til neste morgen. At ventetid kan bety å gå dagen etter, er for øvrig ikke i strid med kravet om human jakt, slik en del tror: dyret skal avlives hurtigst mulig, og det betyr i mange tilfeller å gå når sjansen for å lykkes faktisk er størst.

Ventetida styres av hvor dyret er truffet – ikke av hvor lite tid du mener å ha.

Når – og hvordan – du tilkaller ettersøkshunden

Her samles trådene. Skogkurs gir deg en klar beslutningsregel ut fra skuddplassundersøkelsen:

1. Finner du lungeblod og/eller lungebiter – og bare da – kan du gå stille og forsiktig etter dyret, men godt til side for sporet. Finner du ikke dyret innen ca. 150 meter, snur du, går tilbake og tilkaller ettersøksekvipasjen. Ved et dårlig lungetreff kan dyret ha gått langt; vent minst 1 time før sporing med hund.
2. Finner du ikke lungeblod og/eller lungebiter – ikke gå etter dyret. Tilkall ettersøksekvipasjen og vent til den kommer.
3. Finner du ikke skuddplassen, eller ingenting på den – ikke gå etter dyret. Tilkall ettersøksekvipasjen.

Kort sagt: i alt annet enn et sikkert, nært lungeskudd er hunden svaret. Og det er ikke en hvilken som helst hund. Loven krever en godkjent ettersøkshund, og det ligger en konkret prøve bak ordet «godkjent».

For å bli godkjent ettersøksekvipasje må hund og fører bestå en todelt prøve: en blodsporprøve og en fersksporprøve. Godkjenningssporet – AK-sporet i Norsk Kennel Klubs regelverk – er nøye spesifisert, og parametrene er verdt å kjenne fordi de sier noe om hva en godkjent hund faktisk kan: sporet er ca. 600 meter langt, lagt med til sammen ca. 0,3 liter blod, det er minst 12 timer gammelt (nattgammelt), og det har fire vinkler (brudd i fluktretningen) pluss to steder der blodet opphører over ca. 10 meter. Et sårleie og sporslutt markeres med oppspark på ca. 30 × 30 cm, og hunden føres i minst fem meter line. For å bli godkjent må ekvipasjen oppnå minst 2. premie på blodsporet. Hunden må være ID-merket og fylt ni måneder. Forskriften om prøving og godkjenning som ligger til grunn, krever i tillegg at hunden mestrer ferskspor – sammenhengende sporing i minst 30 minutter på minst én time gamle spor etter elg, hjort eller rådyr.

Du må ikke nødvendigvis eie en slik hund selv. Kravet i § 23 er at du har tilgang til en godkjent ettersøkshund – NJFF sier det like greit: «Alle som jakter elg, hjort eller rådyr må ha tilgang på godkjent ettersøkshund». Har du den ikke med under jakta, skal tilgangen være «sikret gjennom skriftlig avtale … innenfor et rimelig tidsrom etter påskyting». Kommunen kan kreve at du dokumenterer denne tilgangen. Det praktiske rådet fra ettersøksmiljøet er å inngå avtale med de beste ettersøksjegerne du kan oppdrive, selv om de bor langt unna – «om hundeføreren bor 150 km unna betyr ikke noe, bare det er rette hund og fører». Det norske systemet er bygd på bredde: per 31.03.2020 var det over 12 000 godkjente ettersøksekvipasjer i NKKs register, og kritikere i fagmiljøet peker på at så mange godkjente hunder gir få ettersøk per hund og dermed lite mengdetrening – til sammenligning har Danmark rundt 190 ekvipasjer, mange med over 100 ettersøk i året. Poenget for deg er ikke å løse den debatten, men å velge en erfaren ekvipasje, ikke bare en godkjent en.

Skal ekvipasjen ta oppdrag på vegne av det offentlige – altså kommunale ettersøk – kreves det mer: hundeføreren må i tillegg ha gjennomført kurset «Ettersøk videregående», som består av e-læring med elektronisk prøve og en praktisk utedag, og være registrert i Ettersøkshundregisteret.

Et siste, viktig punkt om hva hunden får lov til. Det har versert en påstand om at bruk av løs ettersøkshund ikke er lov. Det er feil – det er både lovlig og et viktig verktøy. Skadet hjortevilt beveger seg ofte unna ekvipasjen, og da kan det være «hensiktsmessig at hunden gis anledning til å stoppe dyret», som Miljødirektoratet selv kommenterer til § 23. En skadet elg står som regel godt for en losende hund, en hjort også; et rådyr lar seg sjelden stanse uten en hund som fysisk kan dra det ned. Kommer du i en situasjon der dyret går unna sporhunden, er det riktige å stoppe og tilkalle en kompetent løshund-ekvipasje.

Varsling, kommunen og avslutning

Lykkes ikke ettersøket den første dagen, melder loven seg igjen. § 27 er tydelig: «Dersom pliktig ettersøk første dag er uten resultat, skal jeger eller jaktlag uten opphold underrette jaktrettshaver og kommunen eller nærmeste politimyndighet om de faktiske forhold.» Praktisk varsler du viltansvarlig i kommunen samme dag – som regel om kvelden – og får du ikke tak i kommunen, varsler du politiet (02800) slik at varslingsplikten er oppfylt og loggført. Rettighetshaver, vanligvis valdansvarlig, skal også varsles. Skal du bruke kunstig lys, plikter du å varsle kommune, politi og rettighetshaver før ettersøket tar til.

Kommunen «skal følge opp ettersøk etter skadet eller påskutt elg, hjort og rådyr med tilstrekkelig lengde, kvalitet og intensitet». Befinner dyret seg fortsatt i valdet det ble påskutt i, får laget normalt beskjed om å fortsette ettersøket ut dagen etter; ved slutten av andre dag tas ny kontakt med viltansvarlig, som enten lar kommunen overta som offentlig ettersøk eller avslutter. Når viltansvarlig bestemmer at ettersøket er avsluttet, har du ingen flere formelle forpliktelser overfor dyret; blir det funnet dødt senere, regnes det som fallvilt og belastes ikke fellingskvoten din. Og en ting kan verken jeger, jaktleder eller ettersøksjeger gjøre på egen hånd: «friskmelde» dyret uten at det er sporet med en erfaren ettersøkshund.

En praktisk konsekvens er verdt å ta inn over seg før du i det hele tatt løsner skuddet: du kan ikke skyte mot et dyr en seinkveld hvis du ikke har mulighet til å delta i ettersøket neste dag. Plikten følger skuddet, ikke humøret ditt.

Hvorfor dette er det som virkelig betyr noe

Det er lett å tenke på alt dette som byråkrati rundt selve jakta. Det er motsatt. Rådet for dyreetikk slår fast at den «største bekymring med hensyn til dyrevelferd under storviltjakt er skadeskyting, spesielt der det tar lang tid å finne og avlive dyret, og der et skadd dyr ikke blir funnet». Hele ordningen med godkjent ettersøkshund er svaret på nettopp den bekymringen, og Rådet mener kravet er fornuftig.

Tallene gir grunn til ydmykhet. Bare et sted mellom 5 og 7 prosent av påskutt hjortevilt blir trolig ettersøkt i det hele tatt. Av de hjortene som faktisk ettersøkes, finnes om lag 25 prosent døde, om lag 30 prosent avlives under søket, og rundt 45 prosent blir ikke funnet eller avklart; for elg er bildet ca. 8 prosent funnet døde, ca. 60 prosent avlivet og ca. 32 prosent uavklart. Det er en edruelig påminnelse om at et ettersøk er noe du vil unngå å trenge – og at når du først trenger det, teller hvert ledd du nettopp har lest om.

Det forklarer også hvorfor det beste ettersøket er det du forebygger. Vent på bredsida, skyt på et dyr som står stille, sett skuddet midt på bogen så fluktlengden blir kort – «on the shoulder», som det heter – og hold tilbake skuddet i for spiss vinkel, i dårlig lys og på for langt hold. Det reduserer ikke bare skadeskytinger; det gjør de ettersøkene som likevel kommer, langt enklere.

Slik gjør de det i Sverige – en nordisk sammenligning

Plikten er den samme på begge sider av kjølen, men Sverige har spikret tidskravet hardere i lov. Den svenske jaktförordningen § 17 sier rett ut at det «vid jakt efter björn, varg, järv, lo, älg, hjort, rådjur, mufflonfår eller vildsvin ska en hund som är särskilt tränad i att spåra upp skadat vilt kunna finnas på skottplatsen inom högst två timmar från påskjutningen». Der Norge krever tilgang «innenfor et rimelig tidsrom» uten et fast timetall, fester Sverige altså en konkret to-timersfrist for når hunden skal kunne være på skuddplassen.

På ett punkt gir svenskene råd som er kjent for norske ører. Eftersök på hjortvilt bør «normalt inte påbörjas förrän tidigast en timme efter skott», skriver Svenska Jägareförbundet – samme minstenorm som den norske «minst 1 time» ved brysttreff. Hundens rolle beskrives også likt: den sporer med vittring av det skadde dyret og «ställer sedan djuret så att eftersöksjägaren kan komma till skott». Forskjellen er i hovedsak juridisk presisjon, ikke faglig innhold – men kjenner du den svenske to-timersregelen, forstår du bedre hvor strengt Norden ser på at hunden skal være rask å få tak i.

Ofte stilte spørsmål