Gnagere som barker frukttrærne om vinteren: markmus, klatremus og slik stopper du dem

Det er en velkjent vårfølelse blant hageeiere: snøen smelter rundt epletreet, og der den lå, har noen spist barken av stammen helt rundt, nede ved bakken. Treet sto urørt da du gikk inn for vinteren. Nå er det ringbarket, og du visste ikke engang at noe var i gang – for det skjedde under snøen, i mørket, mens du trodde hagen lå i dvale.

Her er det korte svaret på hvem og hva: de to gnagerne som oftest barker frukttrær i Norge om vinteren, er markmus og klatremus. Markmusa gnager barken ved stammebasen, gjerne skjult under snøen; klatremusa kan klatre og ta barken et stykke opp. Vånden (jordrotta) er den tredje – den gnager mest på røttene under bakken, men kan også ringbarke stammen. Og hare tar bark og kvist høyere oppe, særlig i snørike vintre. Den viktigste grunnen til at det rammer akkurat om vinteren, er at sukkerinnholdet i stamme og rot er høyt nettopp da, samtidig som det er knapt med annen mat.

Det du faktisk kan gjøre med det, er enklere enn de fleste tror, men det må gjøres i riktig rekkefølge og til riktig tid: sett gnagebeskyttelse rundt stammen før snøen kommer, hold gresset kortklippet rundt treet gjennom hele vekstsesongen, og tråkk snøen hard rundt stammen når den først legger seg. Resten av denne artikkelen forklarer hvordan du skiller den ene skadegjøreren fra den andre, hvorfor enkelte vintre er langt verre enn andre, og hvordan hvert av tiltakene faktisk virker – og hvor de svikter.

Treet sto urørt da du gikk inn for vinteren. Når snøen smelter er det ringbarket – og du visste ikke engang at noe var i gang.

Hvem var det egentlig? Skadegjørerne, art for art

Før du velger tiltak, lønner det seg å vite hvem du har med å gjøre – for løsningene er forskjellige. Heldigvis legger hver art igjen et ganske tydelig visittkort.

Markmusa (Microtus agrestis) er trolig vår vanligste smågnager, en kompakt, kaffebrun korthalemus på rundt 14 centimeter med en hale på bare en tredjedel av kroppslengden. Den trives på grasmark og i åpen skog med gras, og den «gnager også bark av trær og kan gjøre skade i plantefelt». Dette er hovedskadegjøreren på frukttrær: markmusa lever stort sett over bakken og gnager barken ved foten av stammen. I den svenske faglitteraturen heter den åkersork – det er nyttig å vite, for det meste av den grundige fruktskade-forskningen er svensk og finsk, og der dukker arten opp under det navnet.

Klatremusa (Myodes glareolus, tidligere Clethrionomys glareolus) er den vanligste smågnageren i skogen vår, rødbrun på ryggen med en hale rundt halvparten av kroppslengden. Navnet er en bruksanvisning: «som navnet antyder, er den en flink klatrer», og den ses ofte ved fuglematere. Når bestanden er stor, «kan den gjøre skade på skog ved å gnage bark, særlig er unge trær utsatt». Bark står eksplisitt på menyen ellers også. Svensk navn er skogssork.

Vånden (Arvicola amphibius), bedre kjent som jordrotte, er et helt annet kaliber – «ei forvokst markmus med lang hale», 20–24 centimeter lang og godt over 200 gram. Den er en gravespesialist som lever i underjordiske gangsystemer, og den «kan også ødelegge frukttrær ved å gnage på røtter og bark». Av alt den spiser, «liker [den] best røttene til frukttrær». Skaden er ofte usynlig til treet plutselig velter: vånden kan bite av røttene, gnage rothalsen eller ringbarke stammen under bakken. Svensk navn er vattensork.

Haren (Lepus timidus) er ikke en gnager i samme forstand, men den hører hjemme i listen. Om sommeren spiser den gras og urter, «om vinteren mer kvist og bark», og «særlig kan det gå ut over frukttrær, dersom haren gnager på barken av stammer og grener om vinteren». Haren tar dette høyere opp enn musene, der kvist og knopper ligger lavt i snøen.

Markmusa tar stammebasen, klatremusa klatrer, vånden går på røttene, og haren tar kvisten høyere opp. Fire skadegjørere, fire visittkort.

Slik ser skaden ut – og slik skiller du den fra rådyr og hjort

Diagnosen avgjøres best på selve gnagsporet, og her er detaljene verdt å lære.

Når markmusa har vært på ferde, er barken som regel gnagd helt inn til veden, og på den blanke flaten kan du tydelig se sporene etter tennene i underkjeven. Tannmerkene er omtrent 2,5 millimeter breie – tydelig smalere enn våndens. I verste fall er treet helt ringbarket 0–15 centimeter opp på stammen, og da dør det som regel, fordi en ringbarket stamme ikke lenger kan frakte næring mellom rot og krone. Skogsstyrelsen i Sverige beskriver det samme sporbildet fra skogplantefelt: «sorken gnager på barken og tennene etterlater parallelle spor». Parallelle, fine tannfurer er altså sork-signaturen.

Vånden lager grovere skade. Den gnager ikke bare bark, men hele røtter, og «ikke sjelden gnages alle sentrale deler av rotsystemet bort … så treet dør og velter». Et tre som plutselig står løst eller har veltet uten synlig grunn, peker mot vånd – og da finner du gjerne jordhauger og «jordpølser» på bakken, rester av utgravd jord fra gangene under snøen.

Haren etterlater det mest kjennelige sporet av alle, og det er her du skiller den fra rådyr og hjort. Haren har fortenner i både over- og underkjeve som klipper kvisten av som en saks, slik at det blir «rene skråkutt uten frynser». Rådyr og hjort mangler fortenner i overkjeven og må rive og male kvisten av – resultatet blir et ujevnt, frynsete brudd, ikke et rent kutt. Et glatt 45-graders snitt på en avbitt kvist er altså hare, ikke hjortevilt. Furene fra harens to fortenner i overkjeven kan til og med synes i gnaget, så det «kan se ut som om tennene i overkjeven består av 4 smale fortenner i stedet for 2».

Et siste, nyttig spor dukker opp først når snøen går: markmusa kler løpegangene sine under snøen med plantedeler og jord, og «når snøen tiner står løpegangene igjen som «pølser» oppå bakken». Ser du slike grasforede pølser slangende over plenen om våren, har du hatt markmus i hagen i vinter – og bør sjekke trærne med en gang.

Hvorfor om vinteren – og hvorfor er noen vintre så mye verre?

Det virker bakvendt at et dyr skulle foretrekke bark, en av de minst næringsrike tingene som finnes. Men logikken er enkel når du ser den fra musas side.

Bark er ikke førstevalget. Markmusa lever helst av gras og grønne planter, og det er «i mangel på annan föda» den går over til bark. Det er nettopp det vinteren skaper: graset er borte eller utilgjengelig, og «skader skjer først og fremst om vinteren, da sukkerinnholdet i stamme og rot er høyt, samtidig som det er mangel på annan mat». Treet har lagret sukker for å overleve vinteren, og det gjør barken og det tynne vekstlaget like under til en søt nødløsning når alt annet er knapt. Det samme driver haren mot frukttrærne: om vinteren spiser den «mat som har lavt energiinnhold, som bark».

Men ikke alle vintre rammer likt – og her kommer smågnagerårene inn. Bestandene av smågnagere svinger «syklisk med typisk tre til fire års mellomrom», selv om svingningene er blitt mindre regelmessige enn før. Markmusa følger denne 3–4-årssyklusen. Skade på frukttrær «oppstår nesten bare ved bestandstopper og tykt snødekke» – med andre ord: det er kombinasjonen av et toppår og mye snø som gir de virkelig stygge vintrene. Et tall fra svensk historie setter omfanget i perspektiv: under det store markmus-utbruddet vinteren 1961–62 ble 6,5 prosent av de eksponerte trærne skadet. Og rapporten bemerker selv at problemet er større hos naboene: «I Sverige har hagebruket hatt mindre problemer med åkersork sammenlignet med Norge og Finland». Den norske relevansen er altså ikke importert – den er eksplisitt.

Snøen spiller en dobbeltrolle som er verdt å forstå, for den forklarer flere av tiltakene lenger ned. På den ene siden beskytter et godt snødekke gnagerne: «spesielt været om vinteren kan være avgjørende, da et godt snødekke beskytter smågnagerne». Under snøen er musene trygge for kulde og for rovdyr, og der gjør de gnaget sitt i fred. Markmusa «gjør gnaget under snødekket», og finnes det ingen snø, er den henvist til områder med tett grasvegetasjon. På den andre siden lar snøen markmusa nå høyere: den klatrer normalt ikke, men «snø kan imidlertid hjelpe markmusa til å bite av skudd høyt oppe» – den står rett og slett oppå snølaget og gnager der. Klatremusa trenger ingen slik hjelp; den klatrer selv.

Det er også en klimavinkel her, og den peker uventet i hageeierens favør. Mildere vintre med mindre snø og hyppigere tining er ugunstige for gnagerne: «lite snø og mye tining og frysing av snøen [er] lite gunstig, og dette forventes å øke som følge av klimaendringene». Skogbrand trekker konklusjonen rett ut: kortere perioder med snødekke betyr kortere tid musene tilbringer under snøen, «og fordi det er i denne perioden skadene i plantefelt oppstår, vil et varmere klima sannsynligvis føre til mindre barkgnag». På lang sikt kan altså mildere vintre bety færre stygge gnagerår – men det hjelper deg lite den vinteren toppen og snøen først faller sammen.

Det er ikke et toppår alene, og ikke snøen alene. Det er de to sammen som gir vinteren der treet ditt blir ringbarket.

Slik beskytter du trærne: fysiske sperrer

Det viktigste praktiske tiltaket er en fysisk barriere rundt stammen. Den norske plantepraksisen er entydig: «husk også å sette på gnagerbeskyttelse rundt den unge stammen for å beskytte mot rådyr, hare og andre gnagere som kan skade barken». Eller, som hagebladene formulerer det: «det sikreste mot skadedyr er fysiske sperrer».

Selve sperren kan være et rør eller nett av plast, stål eller aluminium, og den «gir et godt vern mot markmusas stammegnag». Men her kommer det forbeholdet som avgjør om beskyttelsen virker eller ikke, og som flest folk overser: vernet holder bare «så lenge snødekket ikke blir så dypt at sorken kan ta seg over kanten». En 40-centimeters mansjett er verdiløs hvis snøen legger seg en halv meter dyp – da står musa oppå snøen og gnager rett over toppen. Beskyttelsen må rekke høyere enn den snødybden du realistisk venter. Av samme grunn skal den nå helt ned til bakken: press nettet ned i snøen, eller måk vekk litt snø, så det ikke blir hengende i lufta med en åpning under.

For nettløsninger er maskevidden det som teller. «Et nett med øgler på 1 centimeter i diameter holder de fleste smågnagere unna». Er treet lite, kan du binde nettet sammen i toppen så hele treet er dekket – da kommer heller ikke hjortedyrene til. Et alternativ som ofte glemmes, er aluminiumsfolie viklet rundt stammen: «gnagernes tenner går ikke gjennom folien, og den blanke overflaten beskytter også mot vårsolens varmende stråler». Folien er myk og skaver ikke hull i barken slik et hardt rør kan gjøre, og bonusen med vårsola er reell – sterk vårsol på bar stamme kan sprekke barken når sevjen fryser om natta.

Vånden krever en annen barriere, for den kommer nedenfra. Mot vånd er det dokumentert at «frukttrær som plantes i finmaskede kurver klarer seg bedre», med en maskevidde på rundt 1,3 centimeter, høyde 25 centimeter og bredde 30 centimeter. Poenget er å pakke rotklumpen inn i metallnett ved planting, slik at vånden ikke når røttene. Hageguiden gir samme råd i norsk drakt: «finnes det netting som du kan ta rundt røttene ved planting». Skal du derimot beskytte mot store hjortedyr, hjelper ingen stammemansjett – da «må du sette opp et høyt gjerde».

Kulturteknikk: fjern skjulet, tråkk snøen

Sperrene rundt stammen er halve jobben. Den andre halvparten handler om å gjøre hele området mindre gjestfritt, og det starter med graset.

Både markmus og vånd vil ha skjul – tett, høyt gras å bevege seg trygt i. Fjerner du skjulet, fjerner du mye av problemet: kortklippet, godt avslått vegetasjon er ifølge SLU-rapporten «et fullgodt vern mot markmus» – men med en viktig hake, som vi straks kommer til. Det praktiske rådet er enkelt: «klipp kort og slå markene rundt dyrkingen så de ikke kan gjemme seg der». Hold graset nede rundt stammene og langs radene gjennom hele sesongen, ikke bare om høsten.

Haken er snøen. Kortklippet gras hjelper bare så lenge musene faktisk er avhengige av graset for dekning. Ved langvarig snødekke mister markbehandlingen betydning, for da gir snøen selv all den beskyttelsen musa trenger. Når snøen først ligger tykt, blir derfor det viktigste tiltaket å pakke snøen hard rundt trærne, «for å hindre markmusas ellers beskyttede framferd derunder». Praktisk betyr det å tråkke snøen sammen rundt hver stamme: «tråkk ned snøen rundt det, for da har ikke smågnagerne mulighet til å komme til stammen under den beskyttende snøen». Du fjerner hulrommet der musa ellers ville gnagd uforstyrret, og du tvinger den opp på den åpne snøen, der reven, hauken og ugla ser den. Gjenta gjerne etter hvert nysnøfall.

Et siste, lite, men konkret kulturråd gjelder dekkematerialet i frukthagen. Organisk dekke – halm og lignende lagt inntil stammen – er en gnagermagnet: «en ulempe med dekking med halm er større risiko for besøk av jordrotter og mus». Hold dekkematerialet vekk fra selve stammebasen, så du ikke serverer musene et ferdig skjul akkurat der treet er mest sårbart.

For vånd spesielt er det landskapet rundt som avgjør. Et norsk forskningsprosjekt på Helgeland fant «en klar sammenheng mellom skadeomfang av vånd og mindre bruk av innmark, mindre beiting og manglende jordarbeiding». Vånden trives ved bekker og kanaler med tett vegetasjon, så kantslått langs slike soner virker; ny eng har «betydelig mindre skader enn gammel eng»; og beiting hjelper, fordi beitedyra konkurrerer om maten, beiter ned skjulet og tråkker sammen ganger under jorda.

Feller, gift og lovverket

Når musene først er der, melder spørsmålet seg: kan man ikke bare ta dem? Svaret er nyansert, og her er det viktig å skille det praktiske fra det juridiske.

Mot vånd er feller et reelt verktøy: «sett ut feller med åte, f.eks. eple eller gulrot». Men gift er ikke veien, og det er to grunner til det. For det første virker det ikke: «rottegift fungerer ikke mot jordrotter». For det andre er det økologisk uklokt – vånden er basismat for sårbare rovfugler som hubro, jordugle og tårnfalk, og «våndens plass i økosystemet betyr at bruk av rodenticider (populært kalt rottegift) ikke er aktuelt, siden det vil spre giftstoffene til predatorene». Akkurat de rovdyrene gift ville rammet, er de samme som holder gnagerbestanden nede når den topper seg. Forebygging og fysiske tiltak først er gjennomgangstonen også for gnagere ellers.

Et viktig forbehold om feller og avliving: mye av den praktiske fruktdyrkings-litteraturen som ligger til grunn her, er svensk, og svenske regler for hvilke avlivingsfeller som er tillatt, gjelder ikke automatisk i Norge. I Sverige finnes det en kort liste over godkjente avlivingsfeller, og bruker man en annen metode for å avlive sork, «kan det være et brudd mot jaktlovgivningen». Det er svensk lov. Skal du sette ut dødelige feller mot gnagere i Norge, må du forholde deg til norsk regelverk – Miljødirektoratet og Lovdata, herunder dyrevelferdslovens krav til avlivingsmetode. Bruk derfor det svenske materialet for biologien og de fysiske tiltakene – stammeskydd, snøpakking, kortklippet gras – men ikke som fasit på hva som er lovlig fellebruk her hjemme.

Når på året – og en ærlig merknad om viltkamera

Tidspunktet er halve suksessen. Beskyttelsen skal på før snøen kommer – den vinterglemte hageeieren som først om våren ser sporene i snøen, har ventet for lenge, selv om man da fortsatt kan surre folie rundt stammen som nødløsning. Og den skal av igjen om våren: ta vekk nett og folie «i slutten av april eller mai», når «åkrene er grønne og det begynner å finnes mye annet godt å spise i naturen». Lar du beskyttelsen sitte for stramt for lenge, kan den skade treet den skulle verne.

Og blir treet først ringbarket helt rundt, finnes det dessverre ingen reparasjon: «er treet gnagd rundt hele stammen, har det ingen sjanse til å transportere noe verken fra roten opp til kronen eller motsatt», og da må du som regel skaffe et nytt. La heller såret være i fred enn å pusse i det med kniv – du risikerer bare å skade frisk ved.

Til slutt en ærlig avgrensning, siden dette er en trail.cam-blogg. Ingen av kildene dokumenterer viltkamera som metode for å oppdage barkgnag på frukttrær – og det skal vi være tydelige på. Markmus og vånd gjør jo det meste av arbeidet skjult under snøen, der intet kamera ser dem. Det et kamera kan fange, er de større, mer synlige besøkende: haren er nattaktiv og beveger seg på snøen, og rådyr som kommer inn i hagen om natta, dukker også opp på film. Et viltkamera mot en kjent vekslestripe kan altså si deg om hare og hjortevilt er på ferde rundt trærne – men for musene under snøen er det fortsatt sporene i barken om våren som er fasiten. Bruk kameraet til å forstå hvem som ferdes i hagen om natta; bruk øynene på stammen til å avsløre gnagerne du aldri ser.

Ofte stilte spørsmål