Grevling i Norge: slik kjenner du igjen hiet, sporene og de andre tegnene

Du kommer til å høre grevlingen før du ser den – eller rettere sagt, du kommer til å se hva den har gjort lenge før du ser dyret selv. En plen full av små, koniske hull en maimorgen. En jordhaug og en slitt sti som forsvinner inn under en steinblokk. En søtlig, nesten kvalmende lukt fra en grop i skogkanten. Grevlingen er hovedsakelig nattaktiv og leter etter mat hver for seg, så de fleste turgåere går forbi tegnene uten å vite hva de ser på. Det er synd, for grevlingen er kanskje det norske pattedyret som legger igjen flest og tydeligst spor – hvis du vet hva du skal se etter.

Her er det korte svaret på det du sannsynligvis kom for. Grevlingsporet har fem tær, og det avgjørende kjennetegnet er at de fire fremste tærne sitter nesten på en rad foran puten – ikke i en bue rundt den, slik hund, katt og rev har det. Foran tærne ser du lange, tydelige klomerker, særlig fra framfoten, som grevlingen graver med. Avtrykket er 4,5 til 6,5 centimeter langt og minst like bredt som langt, og ligner «et bjørnespor i miniatyr». Grevlingen er dessuten sålegjenger – den setter ned mer eller mindre hele foten – og setter ofte bakfoten oppi sporet etter framfoten, så ett avtrykk kan se ut til å ha seks, åtte eller ti tær. Resten av denne artikkelen handler om hvordan du leser de andre tegnene – hiet, latrinene, snutehullene – hvordan du skiller dem fra rev og oter, og hvordan et viltkamera ved et hi kan vise deg dyret de fleste aldri får øye på.

Du ser hva grevlingen har gjort lenge før du ser dyret selv – en hullete plen, en jordhaug, en søtlig lukt fra skogkanten.

Sporet: fem tær på rad, og en sålegjenger i miniatyrbjørnform

Begynn med fotavtrykket, for det er her folk gjør flest feil. Grevlingen er det nest største mårdyret i Norge, bare slått av jerven, og som de andre mårdyrene har den fem tær på hver fot. Men det er ikke antallet tær du skal feste deg ved først – det er hvordan de står. Hos grevlingen sitter de fire fremste tærne nesten på en rett linje foran en bred, nyreformet pute, mens hund, rev og katt har tærne buet rundt puten. UiAs naturmuseum sier det rett ut om et bilde der et hundespor og et grevlingspor ligger side om side på en tursti i Agder: «Det er lett å se at sporet til høyre tilhører grevling fordi de 4 tærne sitter nesten på en rad foran og det er lange, tydelige klomerker. Hundespor har 4 symmetrisk plasserte tær, to framme i midten, og en lavere ned på hver side. Klørne er buttere og kortere».

De lange klørne er det andre kjennetegnet. Alle de fem tærne har sterke, lange, litt buede klør, og fordi grevlingen graver hiet sitt med framføttene, er disse kraftigere enn bakføttene og har lengre klør. I et godt avtrykk i sand, leire eller snø ser du klørne sette tydelige merker et stykke foran selve fotavtrykket. Det danske naturhistoriske museet i Aarhus oppgir klolengden på forpotene til opptil tre centimeter, «hvilket tit ses tydeligt i spor efter grævling». Den femte tåa – tommelen eller storetåa – sitter litt lenger ned på siden enn de andre fire og setter ikke alltid avtrykk, så et grevlingspor kan godt vise bare fire tær.

Så er det størrelsen og formen. Avtrykket er fra 4,5 til 6,5 centimeter langt avhengig av om hælen har satt merke, og det er minst like bredt som langt. Framfoten er størst og bredest. Naturhistoriska riksmuseet i Stockholm noterer at framfoten i tillegg til de lange tærne og klørne har «två små bakre trampdynor» – to små bakre puter – mens bakfoten er rundt fem centimeter lang. Helheten gjør at grevlingsporet «ligner på bjørnens i fasong», som UiA skriver, eller «påminner om ett björnspår i miniatyr», som den svenske spårexperten Hans Ring sier det. Det er en nyttig huskeregel: tenk lite bjørnespor, ikke hundespor.

Et siste, lurt poeng: grevlingen er sålegjenger, og den setter gjerne bakfoten oppi sporet etter framfoten. Det kan gi et avtrykk som ser ut til å ha seks tær – eller, i en sporrekke, opptil åtte til ti tær til sammen. Ikke la deg lure av det; det er ett dyr, ikke to, og det er typisk grevling.

Tenk lite bjørnespor, ikke hundespor: fire tær på rad, lange klør foran, og et avtrykk minst like bredt som langt.

Snutehull, latriner og lukt: tegnene folk går rett forbi

Fotavtrykk er den minste delen av det grevlingen legger igjen. Det vanligste tegnet er noe helt annet – og det er nettopp det folk ikke kjenner igjen.

Snutehullene er små, koniske groper i jord eller plen, der grevlingen har boret snuten ned for å dra opp en meitemark eller en larve. UiAs zoolog er tydelig på hvor undervurdert dette tegnet er: «Dette er det vanligste sportegnet fra grevling, men mange kjenner ikke til dette og tenker ikke over at hullene i jorda kan være fra grevling». Hullene er gjerne 10–15 centimeter brede. Den klassiske posituren – grevlingen med snuten rett ned i bakken, på systematisk jakt etter mark – er så karakteristisk at den danske kilden bruker den til å forklare dyrets gamle navn: grevlingen «roder rundt i jorden med sin tryne efter føde (ligesom svin – deraf betegnelserne for hanner, hunner og unger)». På Sørlandet, der grevlingen er mest tallrik, kalles den da også svintoks. Lurer du på om et hull er etter grevling eller etter en gnager, kan du stikke hånda ned i det: er det en tunnel som fortsetter under bakken, er det ikke et snutehull.

Latrinene er det neste å se etter, og de er minst like avslørende. Grevlingen er, med UiAs ord, «vårt mest renslige dyr» – den gjør aldri fra seg inne i hiet, men graver egne grunne toalettgroper, like utenfor hiet eller langs territoriegrensa. Folkehelseinstituttet beskriver dem som spesielle toalettgroper som kan være opptil ti centimeter dype. Brukes en latrine av mange individer over tid, kan det bli store hauger med avføring i hver grop. To kjennetegn skiller den fra annen møkk. Det første er lukta: analkjertler og en kjertel under halen gir avføringen en særpreget søtlig duft, og du kan faktisk lukte deg fram til at det er grevling. Det andre er utseendet etter en meitemarkmåltid – da blir avføringen grå og utflytende. Om høsten, når grevlingen spiser mye bær, forveksles latrinehaugen lett med bjørnemøkk, men ser du nøye etter, inneholder grevlinghaugen avføring «av olika ålder» fordi den samme gropa brukes igjen og igjen. (Bjørn er uansett ikke aktuelt på det meste av grevlingens utbredelse i Norge.)

Selve markeringen henger sammen med hvordan grevlingen kommuniserer. Den bruker først og fremst lukt, og markerer territoriet sitt med ekskrementer og med sekret fra analkjertlene. Latrinene langs territoriegrensa er altså ikke bare et toalett – de er en grensemarkering, gjerne plassert «at the border between the territories of different groups», som den britiske Woodland Trust beskriver det.

Grevlinghiet: en jordhaug, en renne og et skille mot reven

Finner du et hi i en skråning, er det store spørsmålet om det er grevling eller rev – og her finnes det heldigvis flere gode kjennetegn. Et typisk grevlinghi i Norge ligger i en skråning med god drenering og helst i løs jord som er lett å grave ut, med jaktmarker i nærheten der dyret kan finne meitemark: enger, løvskog, kulturmark eller hager. Hiet har gjerne flere innganger og inneholder både sovekammer og ynglekammer.

Det første du ser etter, er jordhaugen. Grevlinghiet har vanligvis en stor jordhaug foran inngangshullet, og hullet er rundt 30 til 35 centimeter i diameter. FHI er kontant på skillet: «Denne jordhaugen mangler foran revehi». Det andre tegnet er en renne i jorda rett foran åpningen. Når grevlingen graver ut jordmasser, rygger den et stykke utover med dem, slik at det lages en fåre eller renne på framsiden av inngangen. Naturhistoriska riksmuseet beskriver det samme: «När grävlingen gräver ut sina hålor blir det en grundare eller djupare fåra i marken». UiA påpeker at nettopp dette «kan være med å skille mellom grevlinghi og revehi».

Det tredje, og kanskje sikreste, tegnet er sengematerialet. Grevlingen forer kamrene med tørt gress og løv som den skifter ut jevnlig – formålet skal være å bli kvitt parasitter som lus og lopper – og det gamle sengematerialet hives ut, så det ligger hauger med det utenfor åpningen. Reven, derimot, samler ikke sengetøy. Som UiA slår fast: «Når det ligger tørt gress, mose og løv i hiåpningen så er det bevis på at det er grevling som bor her (ikke rev). Reven samler ikke sengematerialer». Det britiske Wildlife Online legger til et fjerde, mer subtilt skille: grevlingens inngang er ofte kuppelformet, mens revehullet heller er eggformet. Og rundt revehi finner du gjerne matrester – fjær, hare, rådyr, tamkatt – mens grevlingen ikke etterlater slikt.

Her kommer en viktig advarsel, for ingen av disse tegnene er hundre prosent. Grevling og rev bruker ofte samme hi. De kan til og med bo i det samtidig hvis hiet er stort nok, og de bruker hverandres hikomplekser og kan dele dem mellom seg. Den svenske spårexperten Hans Ring kaller skillet mellom reve- og grevlinggryt «mycket svårt» nettopp av denne grunn: med dagens høye jakttrykk kan samme gryt huse grevling det ene året og rev det neste. Så at du finner reveskit ved et hi, utelukker ikke at det også bor grevling der. Et viltkamera er ofte den eneste måten å vite det sikkert på – noe vi kommer tilbake til.

Grevlinghiene er imponerende byggverk. Et hovedhi kan ha mange innganger, og gangsystemet kan være «upp till 10 meter långt i flera våningar», som svenske Naturvårdsverket beskriver det. De største britiske kompleksene har over 40 innganger og strekker seg 100 meter eller mer. Og de er gamle: komplekse grevlinghi kan være bebodd i hundrevis av år og gå i arv fra generasjon til generasjon. I tillegg til hovedhiet bruker grevlingen enklere sekundærhi eller soveplasser i kortere perioder, og disse ligger ofte i tilknytning til bebyggelse – noe enhver hageeier med grevling under terrassen kjenner igjen.

At du finner reveskit ved et hi, betyr ikke at reven bor der alene – grevling og rev deler ofte samme grav, og bare kameraet vet hvem som faktisk er hjemme.

Hva slags dyr er det egentlig?

For å lese tegnene riktig hjelper det å vite hvem som lager dem. Grevlingen er lett å kjenne igjen med sitt avlange, svart-hvitstripete hode og den kraftige, litt pæreformede kroppen med korte ben og kort hale. Kroppslengden er 60–90 centimeter, halen bare 10–20. Den forveksles ikke med noe annet norsk dyr. På oversiden er pelsen lang og gråaktig fordi hvert hår er lyst innerst og mørkere på tuppen; under er den mørkegrå til svart.

Det mest forvirrende med grevlingens vekt er at den ikke har én vekt. Om våren, når dyret kommer ut av hiet med tomme fettreserver, kan en grevling veie 7–9 kilo; utover sommeren feter den seg opp og kan om høsten veie godt over 15 kilo. FHI oppgir vanlig vekt til 9–17 kilo for hanner, opptil 22 er registrert, og 6–14 for hunner. I Europa er det rapportert dyr på opptil 30 kilo før vinteren. Det danske museet setter det på spissen: de største hannene kan unntaksvis nå en «kampvægt» på 20 kilo om høsten, for så å tape rundt en tredjedel gjennom vinteren. Oppgir noen deg «en grevlings vekt» som ett tall, har de oversett det viktigste ved arten.

Dietten forklarer både hvor du finner grevlingen og hvorfor den graver i plenen din. Den er alteter og spiser «det meste» – røtter, bær, frukt, korn, virvelløse dyr, amfibier, smågnagere, egg og fugleunger, av og til større dyr som rotter og piggsvin, åtsel, og i byen søppel. Men den er spesialist på meitemark. En enkelt grevling kan spise over 200 mark på en natt, og den søker svært systematisk på våte gressplener når marken kommer opp til overflaten, og trekker den opp med fortenner og klør. Meitemark utgjør en stor andel av dietten – britiske kilder anslår rundt 60 prosent (Mammal Society) til rundt 80 prosent (Woodland Trust), uten at det finnes ett fasitsvar. For hageeiere er det verdt å vite at grevlingen også er glad i oldenborrelarver – billelarver som gjør stor skade på plenrøtter – og at den spiser brunsnegl, hageeierens skrekk. Som UiAs zoolog skriver med tørr humor om larvene i sin egen hage i Kristiansand: grevlingen «gjør hageeieren en stor tjeneste» ved å grave dem opp – «Mens vi ligger og sover!».

Grevlingen er mer sosial enn de fleste mårdyr. Den lever i familiegrupper kalt klaner, som oftest teller mellom tre og ti dyr, men i noen tilfeller mer enn 30, og opptil 10–15 individer kan dele ett hi. Klanen forsvarer et territorium mot andre grevlinger. I områder med lav bestandstetthet lever de derimot ofte alene. Dyrene vandrer sjelden lenger enn et par kilometer fra hiet, og de bruker faste stier til og fra hiområdet som blir hardtrakket og «avslører dyrenes tilstedeværelse». Den detaljen er gull verdt for den som vil finne et hi – eller sette opp et kamera.

Vinterro, ikke dvale – og en fødsel midt på vinteren

Her er en feil det er lett å gjøre: å si at grevlingen «går i dvale». Den gjør ikke det. I Norge og andre steder med kalde vintre reduserer grevlingen aktiviteten fra oktober–november og fram til våren, men «de går ikke i ekte dvale som for eksempel piggsvin og flaggermus». Den sover seg gjennom vinterhalvåret og lever på det store fettlageret den har bygd opp om høsten. Forskjellen er reell: i kalde, snødekte perioder kan grevlingen sove i flere dager i strekk, og da senkes kroppstemperaturen «noget», men det er fortsatt ikke vintersøvn som hos piggsvin. Blir det mildt, kan den våkne og ta seg en tur ut for å lete etter mat. Den svenske spårexperten bekrefter at grevlingen ofte er ute om vinteren «när det är någorlunda varmt» – og at den i tillegg har en paringstid i januar da den er på vandring, av og til ute på isen.

Dette har en praktisk konsekvens for sporlesing. Naturhistoriska riksmuseet påpeker at fordi grevlingen som regel ligger og sover om vinteren, etterlater den ingen spor rundt hiet da – i motsetning til reven, som er våken hele året og legger igjen spor utenfor gryta året rundt. Finner du et hi uten spor i nysnøen i januar, er det altså ikke nødvendigvis tomt; det kan godt være en grevling som sover der nede.

Forplantningen er like spesiell. Grevlingen har forsinket innplanting – embryonal diapause: det kan gå flere måneder fra paring til det befruktede egget fester seg til livmorveggen og fosterutviklingen begynner. Paringen skjer primært om våren, men kan skje gjennom hele sommeren, og egget kan ligge i dvale i to til åtte måneder før det fester seg. Selve fosterutviklingen tar deretter bare rundt to måneder. Resultatet er at ungene fødes midt på vinteren – i Norge føder grevlingen 2–5 unger, vanligst i januar–mars, inne i hiet mens det fortsatt ikke er noe å spise ute. Ungene er små, blinde og hjelpeløse, og bruker lang tid på å åpne øyne og ører. UiAs zoolog, som har funnet både levende og døde unger i felt, bemerker at dødeligheten blant grevlingunger ser ut til å være høy. Hunnene blir vanligvis kjønnsmodne ved ett til tre års alder, men de fleste får ikke unger før de er minst to.

Grevlingen føder ungene midt på vinteren, i et hi der det ikke finnes noe å spise – og lever av fettet den la på seg sist høst.

Skille grevlingsporet fra oter, jerv, bjørn, hund og katt

Du har sporet foran deg. Hvem andre kunne ha laget det? Her er de praktiske skillene, art for art, fra de nordiske kildene.

Et eget poeng gjelder ikke sporet, men dyret selv: i Norden nærmer to fremmede arter seg som kan forveksles med grevling på avstand – vaskebjørn og mårhund. Begge har derimot en tverrstripet «maske» i ansiktet og lengre hale, mens grevlingens stripe går på langs og halen er kort. Mårhund er under bekjempelse i Norge, så et dyr med tverrmaske og lang hale er verdt å melde fra om.

Hvor i Norge finnes grevlingen – og hvor sikkert vet vi det?

Du leter forgjeves etter grevlingtegn høyt til fjells eller langt mot nord. Grevlingen er vanlig i østre deler av landet fra Trøndelag og sørover, og er mest tallrik på Sørlandet. FHI oppgir at de nordligste bestandene finnes i Namdalen i Trøndelag. Men arten er i bevegelse. Den er observert så langt nord som i Finnmark, om enn ikke vanlig, og nordligste kjente hi er funnet i Mo i Rana. Tidligere fantes det ingen reproduserende bestand i Vestland, men en økning i registrerte fallvilt – særlig påkjørsler – tyder på at arten nå også har etablert seg i Sogn. Grevlingen trives best der løvskog møter åpne områder, gjerne et småkupert mosaikklandskap med dyrket mark, enger og lysninger.

Når det gjelder tall, er det viktig å være ærlig: det finnes ingen gode bestandsoverslag for grevling i Norge. Artsdatabanken vurderer arten som livskraftig (LC), både i Norge og globalt. Bildet er litt sprikende – rapporterte observasjoner peker mot en stabil eller svakt økende bestand, mens jaktstatistikken peker svakt nedover, og det er usikkert hvilken indikator som best gjenspeiler virkeligheten. (Vær for øvrig forsiktig med svenske tall: at det i Sverige felles rundt 35 000 grevling i året og drepes rundt 30 000 i trafikken, sier ingenting om Norge.) Den vanligste årsaken til unaturlig død her hjemme er påkjørsel, og naturlige fiender er rovdyr som ulv og gaupe.

Grevling i hagen: derfor graver den, og hva du faktisk kan gjøre

For de fleste nordmenn er møtet med grevling et hagemøte. Mønsteret er forutsigbart. Grevlingen sover en lett vintersøvn og tærer på fettreservene, og når våren kommer, er den «utsultet og på desperat leting etter mat» – derfor roter den i jorda og lager hull i plenen på jakt etter biller og meitemark. Det varer som regel bare noen få uker. Senere på sommeren og tidlig høst kommer den tilbake for oldenborrelarver, og for bær og nedfallsfrukt, og finner seg gjerne en soveplass i kort avstand fra matfatet. Det er nettopp et slikt sommerhi – ofte gravd ut under terrasser, boder eller garasjer – mange opplever, til forskjell fra hovedhiet der dyret tilbringer dagen og vinteren.

Det viktigste å forstå er at felling sjelden løser problemet. Et godt grevlingterritorium «vil enten gå i arv eller raskt bli okkupert av andre grevlinger», så «felling av enkeltindivider og/eller familiegrupper vil derfor sjelden gi en varig løsning», som Bærum kommune skriver. Det som virker, er forebygging: sperre av hulrom under bygninger (grav en sperring minst 30 cm ned i bakken eller til fjell), redusere mattilgangen, holde kompost og søppel utilgjengelig og fjerne nedfallsfrukt. Skal du tette et sommerhi, gjør det først etter 21. august i tilfelle det er unger, og la et hull stå åpent en periode med en helle foran som dyret kan vippe ned for å komme ut, men ikke inn – står den urørt i 3–4 dager, er grevlingen ute. Datoen er ikke tilfeldig: grevlingen er fredet fram til 21. august, og den offisielle jakt- og fangsttiden er 21. august til 31. januar i hele landet.

Et nyttig korrektiv mot frykt: den gamle myten om at grevlingen biter «til det knaser i bein» har ikke rot i virkeligheten. Grevlinger er fredelige dyr; blir de forstyrret, flykter de, og en liten lyd eller bevegelse er nok til at den svinger unna. Synet er dårlig, så den kan komme nærmere enn du venter, men den er ikke aggressiv. Og merk deg jusen: skader på plen eller bed, eller at grevlingen roter i komposten, regnes ikke som skade av vesentlig økonomisk betydning og gir derfor ikke grunnlag for skadefelling – det skal mer til, som et hi gravd under grunnmuren. Kommunen fanger og flytter heller ikke grevling; flytting frarådes sterkt av hensyn til dyret, som havner i et fremmed territorium med liten sjanse til å klare seg.

En siste, mindre kjent ting verdt å nevne: grevlingen kan i sjeldne tilfeller få reveskabb, den samme middsykdommen som reduserte den norske revebestanden kraftig på 1970- og 80-tallet. Veterinærinstituttet melder at sykdommen er påvist hos gaupe og ulv her i landet, «og det er også rapportert nokre få tilfelle hos mår og grevling».

Å felle grevlingen i hagen løser sjelden noe – territoriet blir raskt overtatt av en ny. Forebygging virker; felling gjør det ikke.

Slik fanger du grevlingen på viltkamera

Grevlingen er som skapt for viltkamera, og av en bestemt grunn: den er forutsigbar. Den bruker faste, hardtrakkede stier til og fra hiet, den vender tilbake til de samme matplassene, og hiene brukes i generasjoner. Det gir deg noe å sikte kameraet mot. Et hi med fersk jordhaug, renne og sengemateriale, eller en tydelig grevlingsti, er den beste posten – akkurat som for jegeren, som «velger en post ved grevlinghiet ved skumring eller demring, når grevlingen mest sannsynlig går til eller fra hiet». Den svenske spårexperten anbefaler å sitte 70–80 meter fra et hi for å se grevlingen uten å skremme den; et viltkamera lar deg stå enda nærmere uten å være til stede.

Forvent nattopptak i svart-hvitt. Grevlingen er strengt nattaktiv: i den mest aktive perioden om sommeren er den ute fra omkring solnedgang til omkring soloppgang, og kommer vår og høst fram en halv til en hel time etter at sola har gått ned. En helårs viltkamerastudie fra Nord-Italia tallfestet dette: grevlingene var aktive om natta hele året, og urbane individer var enda strengere nattaktive enn de mer landlige – aktive fra klokka 18 til 07, mot 17 til 08 i forstaden – sannsynligvis for å unngå mennesker. Aktiviteten toppet seg mellom klokka 22 og 02, og over et helt år fanget kameraene bare ett eneste dagtidsklipp: en hunn med tre unger som flyttet seg under kraftig regn. Skal du fange grevling, er det altså nattens timer som teller.

Viltkamera er dessuten et reelt forskningsverktøy på arten, ikke bare en hobby. To italienske fagfellevurderte studier viser hva metoden kan: i den ene overvåket forskerne 24 grevlinghi med kamera i til sammen 1 605 kameradøgn over tre år, og dokumenterte at hvert hi huset to til seks grevlinger – og at de delte hiet med hele åtte andre pattedyrarter, deriblant rødrev. Det er en konkret påminnelse om hvorfor du kan fotografere både rev og grevling ved samme hi. Den andre studien brukte kamera til å telle grevlinger per hi og kunne skille enkeltindivider «based on the time and hole of emergence and, possibly, tail patterns» – altså på når de kom ut, hvilket inngangshull de brukte, og halemønsteret – og konkluderte med at metoden var «cost-effective and time-saving». Det er teknikker en hvilken som helst kameraeier kan bruke ved sitt eget hi: noter hvilken inngang dyret kommer ut av, til hvilken tid, og se etter mønsteret på halen.

Ofte stilte spørsmål