Naturfotografering om vinteren: lys, spor i snøen og dyr som ikke tåler å bli jaget

Vinteren gjør to ting med naturfotografen samtidig. Den gir deg det vakreste lyset i året – lavt, gyllent, mykt, med et blåskjær i snøen som ingen annen årstid kan vise – og den gjør nesten alt vanskeligere. Kameraet bommer på eksponeringen, batteriet dør i lomma, objektivet dugger straks du kommer inn, og dyret du vil fotografere lever på sparebluss og har dårlig råd til å bli skremt. Som fotografer er vi heldige her i Norden: når det er vinter, er det virkelig vinter, og det skaper forhold vi ikke har resten av året. Men de samme forholdene krever at du vet hva du gjør – både med kameraet og overfor dyra.

La oss ta det viktigste først, det du sannsynligvis kom for. Snø lurer lysmåleren. Kameraet ser all den hvite snøen og tror den må kompensere for de lyse fargetonene ved å gjøre eksponeringen mørkere – så snøen blir grå i stedet for hvit. Du motvirker det med positiv eksponeringskompensasjon: still kameraet i en modus der du styrer dette, og legg til lys til snøen ser hvit ut. Hvor mye avhenger av motivet og lyset – en grå, overskyet dag trenger mer enn en skarp soldag. Og fordi den lille skjermen lurer deg i snølandskap, leser du histogrammet, ikke skjermbildet, og drar dataene mot høyre uten å brenne ut høylysene. Sett hvitbalansen manuelt eller på en forhåndsinnstilling – aldri auto, for da blir kameraet bare forvirret av alle nyansene av hvitt. Resten av denne artikkelen handler om hvordan du henter ut vinterlyset, fotograferer frost og spor, holder utstyret i live i kulda – og, like viktig, hvordan du gjør alt dette uten å bli den som tømmer fjellet for dyr.

Snø lurer lysmåleren. Den vil gjøre snøen grå – din jobb er å gi den lyset tilbake, og lese histogrammet, ikke skjermen.

Lyset er hele grunnen til å gå ut

Vinterlyset er mykere, lavere og ofte mer gyllent enn sommerens skarpe sol. Det er både utfordringen og hele poenget. På klare dager midt på dagen reflekterer den hvite snøen så mye lys at områder lett brenner ut – der hjelper eksponeringskompensasjon og litt disiplin med histogrammet. På overskyede dager blir lyset jevnere, uten harde skygger, og det er ofte da vinterbilder blir aller finest, fordi fargene trer fram uten solens sterke kontraster. Generelt er lyset best tidlig om morgenen eller om kvelden, uansett hva slags bilder du tar.

Den virkelige gevinsten ligger i randen av døgnet. Blåtimen er den korte tiden rett før soloppgang og rett etter solnedgang når himmelen får en dyp blåfarge, selv om sola ikke lenger er synlig – «den mest fantastiske tiden å ta bilder på, hvis du ønsker farger», som reiseliv.no skriver. Snøen reflekterer da mer lys enn man tror, så landskapet gløder selv når det egentlig er mørkt. Vil du ha det presist: blåtimen inntreffer når sola står mellom 0 og 18 grader under horisonten, og mange fotografer foretrekker intervallet 4 til 8 grader under, der det blå lyset er både mykt og mest framtredende. Den varer typisk 20 til 40 minutter – men her er det nordiske poenget som er verdt gull: om vinteren i Norge varer blåtimen rundt to og en halv time. Du har altså ikke et øyeblikk å rekke, du har en hel økt.

Lengst nord blir lyset et fenomen i seg selv. I mørketiden over polarsirkelen i desember og januar reflekterer snøen et nesten magisk blått lys – det svenske ordet er kaamos – og rundt klokka to hver ettermiddag, i omtrent femten minutter på en klar dag, inntreffer et «blått øyeblikk» der både det snødekte landskapet og himmelen lyser opp i et spesielt blått skjær. Ser du nordover er himmelen blå; ser du sørover ligger det et rødskjær langs horisonten, farget av sola som aldri kommer helt opp. Dagslyset kan vare fra ti om «morgenen» til tre om ettermiddagen, og resten av døgnet lever man i en sammenhengende skumring. Dette er et lys som «bare finnes i Arktis og ikke kan oppleves noe annet sted» – og for en fotograf er det en grunn god nok til å reise nordover.

Om vinteren i Norge varer blåtimen rundt to og en halv time. Du har ikke et øyeblikk å rekke – du har en hel økt.

Frost, rim og iskrystaller: vinterens makroverden

Når du først er ute i kulda, ikke bare se etter de store landskapene. Vinteren legger en hel verden i miniatyr rett foran deg. Visne blader, nakne greiner og bær som overlever kulda – som berberis og nyperoser – blir vakre motiver når frosten legger seg på dem. Du trenger ikke nødvendigvis et eget makroobjektiv; mange standard zoomobjektiver fotograferer makro i noen grad, og en forstørrelse på 0,5x er mer enn nok til blader og de fleste bær.

Rimfrost er det takknemligste motivet av alle. Den danner et lag av små, fine krystaller og isnåler som vokser opp fra plantene, og oppstår om natten når dugg fryser til is. Haken er at den kan forsvinne raskt igjen hvis temperaturen stiger over frysepunktet utpå dagen – derfor lønner det seg å gå ut ved soloppgang, mens nattekulda fortsatt henger igjen, og samtidig fanger du det vakre lyset fra solas tidlige stråler. For selve teknikken: en liten blenderåpning rundt f/8–f/11 gir nok dybdeskarphet, og fotograferer du håndholdt, hold lukkertiden kort nok til å unngå rystelser. I gråvær kan ISO bli høy – opp mot 6400 er akseptabelt – men går den høyere, åpne heller blenderen litt.

Vil du helt inn på selve snøkrystallen, skjerper det kravene. Et snøfnugg er iskrystaller i fint strukturerte former, og du ser dem først når du forstørrer kraftig – da trengs et ekte makroobjektiv, gjerne med opp mot fem gangers forstørrelse. Lave temperaturer er avgjørende: helst under fem kuldegrader, og helst vindstille, slik at fnuggene ikke kolliderer og skader strukturen. Et knep er å fange et fnugg på et mørkt, iskaldt ullskjerf – legg gjerne underlaget i fryseren først, så snøen ikke smelter mens du fotograferer. Og generelt er det makro som virkelig belønner vinterfotografen: prøv en frostkvist, noen snøkrystaller på en gren, eller en smeltende vanndråpe.

Komposisjon: gi det flate landskapet dybde

Snødekte landskap kan fremstå overraskende flate, nettopp fordi snøen visker ut linjer og kontraster. Den vanligste tabben i vinterfoto er ikke teknisk – det er et bilde uten dybde. Løsningen er å bygge inn elementer som gir blikket noe å henge seg i: en grein i forgrunnen, en person som går i snøen, en sti, en hytte, eller spor etter dyr. Slike detaljer gir bildet retning og forteller en historie. Ledende linjer gjør det samme – et gjerde, en vei eller et elveleie trekker blikket innover i motivet og gir bildet mer dynamikk.

Og vinteren er ikke bare hvit, selv om den ser sånn ut ved første øyekast. Blåskjæret i snøen, de varme tonene fra en lav vintersol, en rød jakke, grønne trær og mørke skygger – det skaper variasjon og kontrast. Skal du ha folk i bildet, kler du dem i farger som står mot det hvite; mørkeblått, rødt, grønt eller lilla fungerer bra, mens helt svart bare svelger nyansene.

Her kommer en advarsel som høres triviell ut helt til du har ødelagt et bilde med den: pass på dine egne spor. Det er irriterende å gå lenge for å finne det perfekte stedet, og så oppdage at du nettopp har trampet ned forgrunnen i den urørte snøen. Tenk på hvor du går, og hold øye med potensielle motiver foran deg hele tiden. Samtidig: spor i snøen trenger ikke ødelegge bildet – de kan også løfte det. Dyrespor i urørt snø blir et vakkert vintermotiv i seg selv, og tar du med skiene, kan dine egne spor bli de ledende linjene.

Spor i snøen er et eget motiv – og en historie

Det bringer oss til noe vinteren gir naturfotografen nesten gratis: muligheten til å fotografere det dyra etterlater seg. I Norge er nettopp snø velegnet for å studere spor, og det kan være mulig å følge sporet over en lang strekning. Et avtrykk i snø er et bilde, men en sporløype – ei rekke spor lest under ett – er en fortelling, for den kan fortelle hvordan dyret bevegde seg og hvilken fart det hadde. Det er den forskjellen som gjør spor til mer enn pynt i forgrunnen.

Vil du ha skarpe, lesbare spor, er et tynt lag fersk snø den beste vennen din. Den dekker de gamle, opptråkkede sporene og gir deg rene avtrykk å jobbe med – og forutsetningen for at det overhodet skal bli fin, lett og varig snø, er at det er kaldt, både i lufta og på bakken. Rimfrost om morgenen er et godt tegn: det betyr at bakken er kald nok til at snøen legger seg. Fotavtrykkets størrelse og form forteller hvilken art som avsatte det, så et godt sporbilde er også en liten artsbestemmelse. Et bløtt underlag som snø er rett og slett det som skal til for at sporet i det hele tatt synes.

En detalj fra dyrenes vinterbiologi gjør sportolkingen mer presis – og forklarer hvorfor du ser noen arter oppå snøen og andre ikke. I dyp løssnø har rådyr, hjort og elg med lange, tynne bein store vanskeligheter med å bevege seg og synker ned i snøen, mens hare, gaupe, jerv, ulv og rev har bredere, hårbelagte poter som bærer dem oppå. Ser du en lett sporløype som flyter oppå et dypt snølag, ser du sannsynligvis et rovdyr eller en hare – ikke et hjortedyr.

Et enkelt avtrykk er et bilde. Ei sporløype er en fortelling – den forteller hvordan dyret beveget seg, og hvor fort.

Dyr i vinterlandskap – og hvorfor de lever på marginene

Å fotografere dyr om vinteren er noe av det mest givende du kan gjøre, og noe av det som krever mest av deg som fotograf og som menneske. Først det praktiske. Bruk et teleobjektiv – over 200 mm anbefales, gjerne en god del mer – så du kan holde god avstand uten å skremme dyret vekk før du får tatt bildet. De beste bildene får du ikke om du sover lenge om morgenen: dyrelivet er lettest å fange morgen og kveld, og det er da lyset er finest. Og dramatisk vær er en venn, ikke en grunn til å bli hjemme – «storm er kjempefint», som naturfotografen «Fotobonden» sier, om man tåler å fryse i timevis for det rette øyeblikket.

Det viktigste rådet handler likevel om hvordan du beveger deg. «Ikke beveg deg som en elefant. Da vil du tømme området for dyr uten å forstå hvorfor». Tåke er forresten en uventet alliert her: i tåke kan du komme litt nærmere større dyr som hjort, fordi de ikke ser deg så godt – men da må du bevege deg mot vinden, for lukta avslører deg lenge før øynene gjør det. Det samme gjelder ellers: hold deg lavt i terrenget og beveg deg slik i vinden at dyra ikke får lukta fra deg.

Så til hvorfor du må trå varsomt akkurat om vinteren. Vinteren er en flaskehals, og dyra møter den ved å senke aktivitetsnivået for å spare energi. De er ikke late – de er på et stramt energibudsjett. Mange arter løser kulda ved å gå i ekte vintersøvn: pinnsvin og bjørkemus går i dvale fra november helt til april, og senker både hjertepuls, pust og kroppstemperatur dramatisk, mens bjørn og grevling går i hi i en «uekte» vintersøvn uten å senke kroppstemperaturen. Snøen er ikke bare et problem for dyra, den er også ly: den isolerer mot lav temperatur og vind, og smågnagere lever hele vinteren i luftrommet mellom snølag og bakke. Hønsefugl som rype og orrfugl kan grave seg ned i en grop i løssnøen og la seg snø ned – «gå i dokk» – og slik holde varmen.

For den som vil forstå hvorfor det er så viktig å la dyra være i fred, er villreinen den beste læreren. Reinen tåler kulde forbløffende godt: den har rundt 700 dekkhår per kvadratcentimeter, tre ganger så mange som andre hjortedyr, pluss rundt 2000 bunnullhår, og de hule, luftfylte hårene lar den klare temperaturer ned mot 40 minusgrader uten å måtte øke stoffskiftet. Finner du en liggeplass etter rein, vil den aldri være smeltet ut, slik en del andre dyr etterlater seg – varmetapet er minimalt. Reinen fryser altså ikke. Men nettopp fordi den er innstilt på et lavt aktivitetsnivå om vinteren, er den ekstremt sårbar for å bli forstyrret.

Det dyreste et bilde kan koste: et jaget dyr

Her må jeg være tydelig, for dette er den ene tingen i hele artikkelen som ikke handler om kameraet. Et dyr som blir skremt om vinteren, betaler en pris du ikke ser på bildet. Villreinen er spesielt sårbar for forstyrrelser vinterstid, og har behov for et lavt aktivitetsnivå for å unngå unødig tap av fettreserver. Rein som blir skremt, forbruker mye unødig energi. Og gjentatte forstyrrelser kan gi svekket kondisjon kombinert med redusert beitetid – altså mindre mat og mer forbruk, samtidig, i den årstida dyret har minst å gå på.

Det er verdt å vite hvor langt unna du faktisk virker inn. I åpne fjellområder oppfatter reinen en mulig forstyrrelse på 1 til 2 kilometers hold. I ni av de ti nasjonale villreinområdene er den gjennomsnittlige fluktavstanden mer enn 150 meter. Og hvordan du ferdes, betyr noe: forskning viser at villrein generelt reagerer sterkere på skiløpere enn på snøscootere, og at snøkitere forstyrrer mest av alle – høyere fart og større objekter gir lengre fluktavstander. Selv en godt brukt tursti kan bli en barriere reinen ikke vil krysse: dyra krysser greit stier med lav intensitet, men stier med mer enn 25–30 personer om dagen krysses i mindre grad enn forventet. Du som «bare» er på fototur i villreinfjellet, kan altså påvirke dyra negativt uten å mene noe vondt med det.

Den enkleste regelen er også den eldste. Hvis du ser villrein: hold deg i ro, slik at dyret kan trekke unna uforstyrret, følg merkede løyper, bruk kikkert og hold avstand. Det gjelder hele året, men spesielt om våren under kalving og om vinteren når tilgangen til mat er begrenset. Og rundt kalvingen er marginene minst: reinsdyra er ekstra sårbare i tiden rundt kalving og trenger særlig ro i perioden 15. april til 15. juni.

Etikken her er ikke noe trail.cam har funnet på – den er den samlede stemmen til naturfotomiljøet selv. BioFoto, Norges største landsdekkende organisasjon for naturfotografer, er utvetydig: «Det er ikke akseptabelt å stresse eller å provosere fram adferd hos dyr, eller å skremme opp fugler for å få fluktbilder». Norske Naturfotografer holder det som et overordnet prinsipp at «hensynet til naturen alltid må komme i første rekke». Og fra svensk hold sier Naturfotograferna det like rett fram: «Naturens väl är viktigare än bilden» – ingen bilde er verdt en ødelagt fuglehekking eller forlatte dyreunger. En masterstudie av norske naturfotografers metoder ved NMBU fant det samme i praksis: de metodene som ikke forstyrrer og presser seg på, men kommer nærmere dyret uten å skremme det, ble av fotografene selv regnet som de beste og mest etisk forsvarlige.

Vær særlig forsiktig nær spillplasser, hekkeplasser og hi. Reir- og hi-fotografering er problematisk fordi predatorer kan plyndre reir eller hi hvis de voksne skremmes bort – en bevissthet om at selv den mest velmenende nærgåenhet alltid forstyrrer, går igjen hos profesjonelle fotografer. Noen arter, særlig rovfugler, legger merke til at mennesker kommer og går til et skjul, og kan sky redet ved forstyrrelse. To metoder bør du være ekstra varsom med: avspilling av lyd stresser fuglene og stjeler fra deres verdifulle tid og energireserve, og dronefotografering av dyr og fugl frarådes fordi skadeomfanget er for stort.

«Naturens väl är viktigare än bilden.» Ingen bilde er verdt et dyr som må bruke vinterens marginer på å flykte fra deg.

Det loven faktisk krever

Etikk er én ting; her er ryggraden av jus. Naturmangfoldloven § 15 slår fast at «ved enhver aktivitet skal unødig skade og lidelse på viltlevende dyr og deres reir, bo eller hi unngås. Likeledes skal unødig jaging av viltlevende dyr unngås». «Enhver aktivitet» inkluderer fotografering. Dette er den juridiske kjernen i «ikke jag et dyr for et bilde» – det er ikke bare god folkeskikk, det er lovfestet.

Et regelverk fotografen møter konkret er båndtvangen. Fra og med 1. april til og med 20. august er det generell båndtvang for hund i hele landet, og alle hunder skal holdes i bånd eller være forsvarlig inngjerdet i hele perioden. Formålet er å sikre dyrevelferden til ville dyr i en sårbar periode – å hindre at hunder skremmer eller jager fugl og vilt. Som turgåer og fotograf skal du uansett ikke forstyrre dyre- og fugleliv, særlig i yngle- og hekketiden. Mange fugler hekker på bakken, og en løs hund i feil terrenget på feil tid kan gjøre stor skade. Merk også at mange kommuner har utvidet båndtvang utover den nasjonale perioden, så sett deg inn i de lokale bestemmelsene.

Skal du ut på snøscooter for å komme deg til et fotomotiv, gjelder egne regler. All motorferdsel i utmark og på islagte vassdrag skal foregå «aktsomt og hensynsfullt for å unngå skade og ulempe for naturmiljøet og mennesker». Snøscooterløypene er dessuten stengt for ferdsel etter 5. mai, og i sentrale områder for kalving og flytting av rein skal løypene være stengt allerede etter 25. april. Disse datoene henger sammen med alt det foregående: det er nettopp om våren, rundt kalving, dyra har minst å gå på.

Til slutt en praktisk plikt mange glemmer: før du setter ut et viltkamera, må du innhente tillatelse fra grunneier. Det er en del av den samme grunnholdningen som resten av denne artikkelen hviler på – at bildene dine skal komme naturen til gode.

Hold utstyret i live i kulda

Vinterforholdene som gir deg det fineste lyset, er også de som tar livet av utstyret ditt om du ikke passer på. To problemer dominerer: batteri og kondens.

Kulde tapper batteriene. Det kjenner du igjen fra mobilen – nivået kryper ned i rødt før du venter det. Lad derfor fullt før du drar, både kamera og mobil, og har du ekstra batterier, lad dem også. Det viktigste grepet er enkelt: oppbevar reservebatteriene varmt, i en innerlomme eller bukselomme, mens du er ute. Et kaldt batteri som ser tomt ut, henter seg ofte inn igjen når det blir varmt, så du kan veksle frem og tilbake. En powerbank er også god å ha med. Og kle deg for det – frosne fingre er ikke en oppskrift på vellykket fotografering, så et par fotohansker er en av de bedre investeringene du gjør.

Kondens er den lumske faren, fordi den slår til når du tror dagen er over. Kommer kameraet rett fra kulde til varme, dannes det fukt og dugg både i kameraet og på objektivene, og det kan skade utstyret. Løsningen krever bare tålmodighet: la kameraet ligge sammen med resten av utstyret i fotovesken i rundt 30 til 60 minutter når du kommer inn, slik at det tempererer gradvis. Orker du ikke vente fordi du vil se bildene, ta ut minnekortet og legg kameraet tilbake i vesken.

Et par siste tekniske vink. Et polarisasjonsfilter gir mer kontrast og fargemetning, slik at du kan løfte det hvite landskapet direkte i kameraet. I sterkt solskinn mot glitrende snø kan du trenge et ND-filter for at bildene ikke skal bli overeksponert. Og fotograferer du makro når lyset svikter, kan en LED-lampe eller ekstern blits gi deg lyset du mangler.

Ofte stilte spørsmål