Treffpunkt på hjortevilt: hvor du sikter for et humant og sikkert skudd

Dyret står med bredsiden til, kanskje sytti meter unna, og du har noen få sekunder før det forsvinner. Alt du har trent på koker ned til ett spørsmål: hvor lar du skuddet sitte? Svaret er ikke «på dyret». Det er et bestemt område på kroppen, og det er forskjellen på en rask, human død og et langt ettersøk etter et lidende dyr.

Her er det korte svaret. Du sikter mot hjerte-/lungeregionen på et dyr som står med bredsiden til – det er det området alle de norske fagkildene peker på, og av en grunn: det gir den største «blinken», rask avliving og den korteste fluktlengden. I praksis betyr det ett av to skudd. Det tryggeste er bogskuddet, satt midt på bogen, der bogbladet eller bogbeinet treffes; det gir god skuddeffekt og kort fluktlengde, og rammer begge lunger selv om dyret står litt på skrå. Alternativet er lungeskuddet like bak bogen, som ødelegger mindre kjøtt, men gir lengre fluktlengde og krever at dyret står helt rett med bredsiden til. Resten av denne artikkelen handler om hvorfor det er slik, hvor stort treffområdet faktisk er på de ulike hjorteviltartene, hva du gjør når dyret ikke står pent på tvers, og hva du for all del skal styre unna.

Du sikter ikke «på dyret». Du sikter mot hjerte-/lungeregionen – det største dødelige treffområdet et hjortevilt har.

Hvorfor treffpunktet er det viktigste valget du tar

Loven er kortfattet og uten slingringsmonn. Viltloven § 19 slår fast at «jakt og fangst skal utøves på slik måte at viltet ikke utsettes for unødige lidelser». Det er den unødige lidelsen som er forbudt, og det er nettopp her treffpunktet kommer inn: et skudd plassert i hjerte-/lungeregionen avliver dyret raskt, mens et bom eller et dårlig treff er det som påfører lidelsen loven forbyr. Da departementet oppsummerte kravet for Stortinget under lovendringen i 2014, var formuleringen at jegeren må «plassere skuddet forsvarlig, d.v.s. i hjerte-/lungeregionen». Treffpunktet er altså ikke en stilpreferanse. Det er rammen rundt hele den humane jakta.

Og skadeskyter du likevel, slår en ny plikt inn umiddelbart. Forskriften krever at den som skadeskyter storvilt «plikter å gjøre det en kan for å avlive dyret snarest mulig», og jaktlaget skal ikke skyte på nye dyr mens ettersøket pågår. Et dårlig treffpunkt stanser altså jakta og utløser et ettersøk som ofte er vanskelig og noen ganger mislykkes. Det er den praktiske grunnen til at erfarne jegere bryr seg så intenst om de centimeterne.

Hvorfor virker egentlig et treff i hjerte-/lungeregionen? Dyret dør av en kombinasjon: blodtrykksfall når store blodårer rives over, fysiske ødeleggelser av vev og nervesystem, og overbelastning av selve nervesystemet. Men – og dette er verdt å ta inn over seg – selv et godt plassert skudd gir sjelden momentan død. «Selv med et godt hjerteskudd kan enkelte dyr løpe flere hundre meter før døden inntreffer», skriver fagbladet Jeger, fordi det fortsatt er oksygenrikt blod i kroppen. At dyret løper et stykke etter et godt treff er normalt, ikke et tegn på bom. Et rådyr med to gjennomskutte bøger fra en 9,3×62-kule kan løpe sytti meter i tett vegetasjon før det faller. Det forteller deg noe viktig om hvor presist du må jobbe: marginen er liten selv når alt går riktig.

Anatomien: hva du faktisk sikter på

Glem siktekornet et øyeblikk og se for deg dyret. Bak bogbladet, inne i brystkassen, ligger lungene og hjertet – det norske jaktmiljøet kaller det samlet hjerte-/lungeregionen, og det er hit du skal. Hjertet sitter lavt og langt fram i brystet, godt skjult bak bogbeinet. Lungene fyller en større del av brysthulen og strekker seg bakover, og det er denne sentrale lungeregionen skuddet skal gjennom – helst gjennom begge lunger.

Det er nettopp derfor lungeområdet er det praktiske målet: det er rett og slett større enn hjertet, og dermed mer tilgivende. Bredsiden er avgjørende for hvor stor «blinken» blir. NJFFs egne tall fra elgjakt er talende: «dødelig lungeområde på en elg med bredsiden til, er seks ganger større enn på elg i front». Et dyr rett forfra, eller på skrå vinkel, krever derfor «vesentlig bedre skyteferdigheter» enn et dyr som står på tvers. Skuddvinkelen er alt – jo krappere vinkel, jo mindre felt har du å sikte på.

Hvis du vil ha et anatomisk holdepunkt for hvor presist senteret ligger, gir svensk forskning et nyttig vindu. Da Svenska Jägareförbundet flyttet treffområdet på den løpende elgfiguren i 2017, ble senteret senket med rundt seks centimeter – «centrum kommer sjunka fem till sex centimeter», som det heter – nettopp slik at hele feltet skulle dekke det sentrale hjerte-/lungeområdet og gi en dødende treff. Bakgrunnen var arbeid av veterinær Bengt Röken, som disekerte en rekke elger og fant at det gamle treffområdet var for stort: et treff i øvre fremre del traff over ryggraden og var ikke dødelig – «träff här är inte dödande även om älgen oftast tillfälligt förlamas». Lærdommen er konkret og overførbar: et treff som ligger for høyt og for langt fram ser ut som et godt skudd, men kan ramme over ryggsøylen og bare lamme dyret midlertidig. Det sentrale hjerte-/lungeområdet sitter litt lenger ned og bak enn mange tror.

Et treff som ligger for høyt og for langt fram kan ramme over ryggsøylen og bare lamme dyret – det ser ut som et godt skudd, men er det ikke.

Bogskudd eller lungeskudd?

Når dyret står rett, har du to gode valg – og de har ulike fordeler. Det norske standardverket på området, Skogkurs' kompendium «Jakt på hjort, rådyr og elg» av Dag Bjerkestrand, er presis på begge.

Bogskuddet settes «midt på bogen, eller 'On the shoulder' som profesjonelle jegere i Afrika benevner det». Fordelen er at bogbladet eller bogbeinet treffes, noe som gir god skuddeffekt og «vanligvis kort fluktlengde». En ekstra fordel, og en viktig en: står dyret litt på skrå, skyter du likevel gjennom begge lunger. Det gjør bogskuddet til det trygge valget i dårlig lys eller på nattjakt etter hjort, der det er lett at dyret står litt på skrå uten at du ser det – og der en kort fluktlengde er gull verdt når du skal finne dyret i mørket. Ulempen er at du kan ødelegge litt kjøtt ved treff i bein.

Lungeskuddet settes like bak bogen. Det gir mindre kjøttødeleggelse, men lengre fluktlengde – og det stiller en streng betingelse: «det er viktig at dyret står helt rett med bredsiden til». Står dyret bare litt på skrå, er det lett at skuddet går «inn i lungen på inngangssiden og ut gjennom vomma på utgangsiden». Da risikerer du i verste fall et langt ettersøk, og uansett et slakt «tilgriset av vominnhold, mer arbeid – og ikke salgbart kjøtt».

Hvis du leser disse to nøye, ser du logikken: bogskuddet kjøper deg sikkerhetsmargin mot vinkelfeil og kort fluktlengde, mot litt kjøtt. Lungeskuddet sparer kjøtt, mot mindre margin. NJFFs jaktkonsulent Sven Stenbrenden formulerer avveiningen omtrent slik en erfaren jeger tenker i felt: «hvis dyret står stille og holdet er moderat, kan jeg plassere skuddet rett bak bogen for å unngå store kjøttødeleggelser. Er holdet langt, eller dyret er i langsom bevegelse, holder jeg rett på bogen for å være sikker». Tviler du, eller er forholdene marginale, går du på bogen.

Hvor stort er treffområdet – per art?

Dette er kanskje den mest praktiske kunnskapen i hele artikkelen, fordi den setter en konkret størrelse på «blinken» – og fordi den forklarer hvorfor rådyr krever en helt annen disiplin enn elg. Sett rett fra siden består det dødelige treffområdet i lungeregionen av en sirkel på 30 cm på elg, 20 cm på hjort og 10 cm på rådyr, noe avhengig av det enkelte dyrets størrelse.

Tallene er hentet fra Villmarksliv, med NJFFs jaktkonsulent som faglig kilde. La det synke inn hvor brått marginen krymper. En ticentimeters sirkel på et rådyr er et lite mål på sytti meter, og det er ingen tilfeldighet at NJFF understreker at «rådyret er vårt minste hjortevilt, og dødelig treffområde er følgelig mindre enn hos de øvrige hjorteviltartene». Den samme avstanden og det samme våpenet som gir deg romslig margin på en elg, gir deg nesten ingen på et rådyr.

Det offisielle systemet bruker samme tall som rettesnor. På storviltprøven skyter du mot en villreinfigur, og «alle de fem skuddene skal treffe innenfor en sirkel med diameter 30 centimeter på figuren, som tilsvarer det vitale området hos hjortevilt». Skyteprøveinstruksen beskriver det samme 30 cm-feltet og krever i tillegg at det på standplass settes opp «en plansje av dyrefigur som viser den generelle anatomi og vitalt treffområde». Med andre ord: den blinken du øver mot på banen er bevisst dimensjonert som det vitale området på et hjortevilt.

Naboland legger figuren samme sted, om enn med litt ulike mål. På den svenske elgfiguren ble treffområdet, som nevnt, bevisst senket slik at det sentrale hjerte-/lungeområdet ble dekket. I Finland bruker skyteprøven for hjort, elg og rådyr et treffområde på 23 cm i diameter (17 cm for bjørn), med fire skudd på 75 meter. Detaljene varierer, men prinsippet er det samme over hele Norden – «vid jakt på hjortdjur … ska man skjuta på hjärta och lungor», som det heter i svensk jegerprøvestoff: figuren markerer hjerte-/lungeregionen, fordi det er der skuddet skal sitte.

Den 30 cm-sirkelen du øver mot på storviltprøven er ikke vilkårlig – den er målet på det vitale området på et hjortevilt.

Når dyret ikke står pent på tvers

Hele resonnementet over hviler på én forutsetning: at dyret står med bredsiden til. I virkeligheten gjør det ofte ikke det, og da endrer regnestykket seg fort. «Dyr som står på skrå har et betydelig mindre treffområde enn dyr som står med bredsiden til. Det blir derfor lettere at det blir dårlige treff, ofte havner slike skudd langt bak». «Langt bak» betyr som regel gjennom en lungeflipp og ut i vom – det dårligste utfallet, med både langt ettersøk og ødelagt kjøtt.

Den gode nyheten er at bogskuddet allerede gir deg en buffer her: står dyret bare litt på skrå, går et bogskudd fortsatt gjennom begge lunger. Men det hjelper ikke hvis du ikke ser at dyret står skrått. Bjerkestrand gir et enkelt, brukbart knep for dårlig lys: «dersom du ser at dyret har fire bein, står dyret på skrå. Ser du bare en framfot og en bakfot, og dyret ikke er kort i kroppen, står dyret med bredsiden til». Lær deg den – den er enklere å huske i halvmørket enn noen anatomitegning.

Bratte skudd, typisk fra et jakttårn eller i en bratt hjorteli, byr på en egen felle, men ikke den de fleste tror. Ballistisk skjer det lite: «innenfor jegermessige skuddavstander forandrer treffpunktet seg minimalt», og på 150 meter i 45 graders vinkel er forskyvningen bare et par–tre centimeter. Den virkelige feilen er tredimensjonal. Skyter du nedover mot et dyr under deg, ser du dyret fra en annen vinkel, og det instinktive «midt på brystet» blir feil; du må sikte lavere på bogbladet. Står dyret høyt over deg i brattlia, må du tilsvarende sikte høyt. Det er perspektivet, ikke kulebanen, som lurer deg.

Det du ikke skal sikte på

Like viktig som å vite hvor du skal treffe, er å vite hvor du aldri skal prøve. Her er de norske kildene uvanlig samstemte og uvanlig skarpe.

Hals, nakke og hode frarådes på det sterkeste. Grunnen er ren geometri: treffområdene er «svært små», og konsekvensen av bom er «stygge skadeskytinger, svært vanskelige ettersøk som ofte mislykkes, og langvarige lidelser». NJFFs hjortejakt-data setter tall på hvor mye vanskeligere det er: et skudd mot rygg, nakke eller hals «krever ca 6 ganger bedre skyteferdighet enn et skudd mot hjerte/lungeområdet» – derfor «unngå skudd mot nakke/rygg, selv på korte hold». Til sammenligning, sier Villmarksliv treffende, er det dødelige treffområdet i nakken på en voksen reinsbukk «på størrelse med en fyrstikkeske».

Hodeskudd hører i en egen kategori, og her er det også et juridisk poeng. Et hodeskudd er «bokstavelig talt drepende effektivt», men risikoen for bom og «stygge skadeskytinger med avskutt kjeve er betydelig». JEGER.NOs juridiske gjennomgang er enda klarere: hode- og nakkeskudd under vanlig jakt regnes som i strid med kravet om human jakt, fordi de vitale treffpunktene der er så små at en skadeskyting lett blir resultatet. Den eneste situasjonen der det snur, er fangskudd på kloss hold mot et allerede skadet dyr – da kan et hode-/nakkeskudd være forsvarlig nettopp fordi avstanden er minimal.

Og så det som overrasker mange nybegynnere: rent hjerteskudd frarådes også. Ikke fordi det ikke virker, men fordi hjertet sitter så lavt og langt fram at marginen ned mot vom er liten. «Hjerteskudd frarådes, det skal svært lite til at skuddet havner litt for langt bak og treffer lavt i vomma». Noen jegere sikter mot «stikkhullet» – området i bringa, knyttneve-stort på en voksen elg – og treffer du riktig, er det effektivt. Men en liten ustøhet, vindavdrift eller et lite avvik kan gi en stygg skadeskyting i skulder eller bein. Poenget bak alle disse rådene er det samme: velg det største, mest tilgivende området, ikke det mest «effektive» lille punktet.

Avstand, anlegg og trening – det som avgjør om du treffer

Du kan kunne treffpunktet perfekt og likevel bomme, hvis avstanden er for lang, du skyter uten anlegg, eller du ikke har trent nok. De norske «Bedre jakt»-undersøkelsene – bygd på erfaringer fra mer enn 14 000 fellinger av hjortevilt – er ganske kompromissløse på dette.

Avstand er den tydeligste faktoren. Tall fra 3000 skudd mot hjort høsten 2003 viser at andelen bom og skade øker dramatisk med holdet: under 50 meter går det galt i 5 % av tilfellene, mens «hele 16 % av skuddene avfyrt på over 150 meter er bom eller skadeskudd». Skogkurs oppsummerer det samme: skudd over 150 meter gir tre ganger mer skadeskyting enn skudd under 50 meter, og «dobling av skuddavstand krever en firedobling i skyteferdighet». For elg anbefaler NJFF at en «middels jeger» ikke skyter på stillestående dyr over 70 meter.

Anlegg og trening er de to faktorene du selv styrer helt. «Stående og sittende skudd uten anlegg dobler sjansene for bom og skadeskyting», og skyting med anlegg «halverer antallet dårlige skudd». Treningsmengden teller minst like mye: jegere som skyter under 50 treningsskudd i året har mer enn dobbelt så stor sjanse for å bomme eller skadeskyte som de som skyter 100–150, og ved å øke fra 50 til 150 skudd faller antallet bom/skade til omtrent en tredel. «Gode skyteferdigheter er ferskvare», som NJFF tørt konstaterer.

Et dyr i bevegelse forverrer alt. «Skudd mot dyr i fart mangedobler kravet til skyteferdighet, og er trolig den viktigste årsaken til bom- og skadeskudd». Tallet som virkelig setter det på spissen: sikter du på hjertet på en hjort i trav på 50 meters avstand, havner skuddet «ca 32 cm bak»; på 150 meter med samme fart havner det rundt en meter bak. For rådyr, der treffområdet uansett er minst, øker faren for skadeskyting «proporsjonalt med dyrets fart». Den enkleste regelen er ofte den beste: hold tilbake skuddet til dyret står stille, fritt og med bredsiden til.

Et spesialtilfelle: hagle på rådyr

Rådyr er det eneste hjorteviltet det også jaktes på med hagle, og da gjelder andre tall. Prinsippet er det samme – «enten du bruker hagle- eller rifleløpet, må skuddet plasseres i vitalt område» – men rekkevidden er en helt annen. Analyser av hagleskudd mot rådyr viser at hagle «har flest dødelige førsteskudd på 10–20 meter, og når det brukes hagl nummer 1 eller grovere». Med riktig ammunisjon og god plassering innenfor 10–20 meter gir et hagleskudd en svært rask og sikker avliving av et rådyr. Lenger ut enn det, og du er utenfor det haglesvermen klarer å gjøre humant.

Hvor trail.cam kan hjelpe før skuddet

Mye av det som avgjør et godt treffpunkt, avgjøres lenge før jakta: å vite hvilke dyr som faktisk bruker terrenget, når på døgnet de passerer en bestemt post, og hvilken vei de kommer fra. Et viltkamera på en trekkrute gir deg nettopp den kunnskapen, men bare hvis du orker å gå gjennom bildene.

Ofte stilte spørsmål