Finn hjorten i brunsten: brunstplasser, brøl og viltkamera

Mesteparten av året er hjorten et av de skyeste dyra vi har. Den holder seg til skogen, beveger seg i grålysningen og forsvinner ut av terrenget like stille som den kom. Så blir høstmørket lengre, og noe slår om. I noen uker om høsten begynner den forsiktige bukken å brøle – bokstavelig talt – så det bærer over flere kilometer. Det er litt rart, som økolog Stein Joar Hegland påpeker: at et av de mest forsiktige dyra i norsk natur akkurat da velger å rope ut hvor det står. Men det er nettopp den motsetningen som gjør brunsten til den ene perioden i året der det sky dyret forteller deg selv hvor det er.

Trikset med å finne hjort i brunsten er å forstå tre ting samtidig: når vinduet åpner seg, hvor bukken samler kollene, og hvordan du leser lyden og sporene som røper ham. Et brøl forteller at en bukk står der akkurat nå. En fast brøleplass forteller at bukker har holdt til der i generasjoner. Og hjortens trekk – fra de saftige fjellbeitene om sommeren ned mot lågland og kyst om høsten – forteller deg hvilken landskapsdel dyra i det hele tatt befinner seg i. Setter du de tre sammen, slutter du å vandre på måfå og begynner å lese terrenget.

Dette handler om akkurat det: ikke om skuddplassering eller lokketeknikk i detalj, men om problemet enhver hjortejeger og fotograf må løse først – å finne ut hvor hjorten er.

Når brunsten topper seg – og hvorfor den er så forutsigbar

Skal du feste deg ved én ting, så hold deg til kalenderen. De norske fagkildene er samstemte i grovtegningen: «I slutten av september startar den årlege paringstida (brunsten)», skriver både Hjorteviltportalen og Norsk Hjortesenter. Store norske leksikon legger til det jegerne kjenner igjen: «Selve paringene starter for alvor i midten av oktober». Jaktia tidfester det enda skarpere – «Brunsten startar som regel i byrjinga av oktober og varer 3-4 veker. Midten av oktober er da som oftast høgbrunst».

Arbeidsmodellen er altså en opptrapping gjennom siste del av september, en hard topp rundt midten av oktober, og en hale som ebber ut mot månedsskiftet. Svensk forvaltning beskriver samme vindu for kronhjort: brunsten faller «i andra halvan av september och början av oktober».

Grunnen til at kalenderen er så pålitelig fra år til år, er at det er lyset som styrer den, ikke været. De stadig kortere høstdagene setter i gang hormonene bak paringsatferden – det er derfor de samme ukene kommer igjen omtrent hver høst på et gitt sted.

Brunsten styres av daglengden, ikke av været – derfor lander høgbrunsten på omtrent samme tid hvert år, uavhengig av om høsten er mild eller kald.

Og vinduet er stramt fordi kuas vindu er stramt. NRKs feltstudie av brunsten formulerer presset rått: «Det er mye som skal klaffe når kollene er bare brunstige i 20 timer. Da må bukkene være i posisjon». Alt bukken gjør i ukene før – trekket, brølinga, jaget etter koller – handler om å være på rett brunstplass akkurat det døgnet en kolle faktisk lar seg pare.

Finn kollene, så finner du bukken

Den vanligste feilen er å lete etter den store bukken som om han vandrer rundt for seg selv. Det gjør han ikke. Hjorten er polygam, og hele systemet dreier rundt hunndyra: «Ein hann kan pare seg med fleire hodyr same sesong», og storbukken bruker «det aller meste av tid og energi på å samle og forsvare større eller mindre harem av koller og ungdyr». SNL beskriver det samme samlingsmønsteret: «I paringstida i september–oktober samles imidlertid alle kjønns- og aldersgrupper i områder med voksne hunndyr».

Det er den setningen du bør jakte på i terrenget. Bukken går dit kollene er. Så finn kollene først: gode høstbeiter, kantsoner mellom skog og åpne flater, innmark og frodige lommer i terrenget der flokker av hunndyr og kalver samler seg om høsten. Står det voksne koller der, er storbukken sjelden langt unna – og i høgbrunsten holder han dem samlet og jager andre bukker bort. NRKs feltstudie oppsummerer bukkens jobb tørt: «I løpet av to måneder skal de posisjonere seg, samle seg harem og sette andre bukker på plass».

Den dominante bukken som klarer dette, er ingen tilfeldig bukk. Svensk forvaltning beskriver hvordan «de testosteronstinna hjortarna brölar och gör upp om hindarnas gunst», og utfallet er klart: «Endast de riktigt stora hjortarna får para sig – hinden väljer om möjligt den största». Finner du en brøleplass med en flokk koller og én bukk som svarer alt og alle, har du sannsynligvis funnet den dominante bukken på sin plass.

Brunsttrekket: fra fjellbeite til lågland

For å vite hvilken landskapsdel dyra i det hele tatt er i, må du forstå at de fleste hjorter er trekkdyr. Hegland setter det på spissen: «Dei fleste hjortane er rastlause trekkdyr med vandringar som ikkje står tilbake for til dei afrikanske savannedyra». Om våren trekker de oppover i høgda til de saftige fjellbeitene; om høsten vender de tilbake til låglandet, «oftast i god tid før brunsten … startar tidleg i oktober». Etter brunsten samles dyra «for overvintring i mer snøfattige områder, særlig i lavlandet og ved kysten».

Tallene fra GPS-forskningen gir trekket konkret form. I Hjortmerk-prosjektet, der Meisingset, Brekkum og Lande fulgte 140 GPS-merka hjort i Møre og Romsdal og Sør-Trøndelag, ble 58,6 % definert som trekkdyr – og forskjellen mellom kjønna var tydelig: «Av kollene ble 50,6 % var trekkdyr, mens 71,7 % av bukkene var trekkdyr». Bukkene trekker altså oftere, og lengre: gjennomsnittlig trekkdistanse var 30,6 km, men den lengste bukken hadde et trekk på hele 278,4 km i luftlinje. Andelen trekkdyr er størst der topografien er variert – bratte daler og fjell mellom sommer- og vinterland.

For deg som leter, er timingen det viktigste. Høsttrekket starter i snitt rundt 20. september – «Bukkene starta i snitt den 19.september og kollene den 21. september» – og hjorten bruker «i gjennomsnitt i overkant av 7 dager» på det, bukkene noe lenger enn kollene. En nyere analyse av norsk hjort fant samme oppstart, 18. september i snitt, og noe av det viktigste for jegeren: en del dyr stopper underveis. «Disse høsttrekka er sannsynligvis knyta til brunst og disse dyra trakk gjerne til egne brunstområder i en avgrensa periode». Trekket er heller ikke et dagfenomen: «Det er få dyr som forflytter seg på dagtid», de søker skjul når det er lyst og forflytter seg på natta.

Og dyra er trofaste. Av trekkhjortene som ble fulgt over to år, gjorde 32 av 33 det samme trekket begge åra. Det betyr at en brunstplass eller et trekk du finner ett år, med stor sannsynlighet brukes igjen neste høst. Det er gull verdt for plassering av kamera og post.

Les brølet

Brølet er det mest direkte verktøyet du har for å finne en bukk. NJFF beskriver det som «en mektig konsert, som kan høres på flere kilometers avstand», og i høgbrunsten brøler bukkene «omtrent heile døgnet». Men et brøl er ikke bare et brøl – det forteller deg noe, hvis du lytter.

Grovt sagt er det tre meldinger å høre etter:

• Storbukkens reklamebrøl. Et dypt, grovt brøl som bærer langt. Jaktia merker seg at alderen høres: «Ein 6-8 taggar kan ha grove brøl, men når dei dreg på litt så blir da ein lys uling på slutten». Et tungt, mørkt brøl uten den lyse halen er et hint om en eldre, større bukk.
• Kampropet. Korte, tett påfølgende rop er ikke en invitasjon – det er en advarsel til en rival. NRK beskriver det slik: «Når bukkene vil be en inntrenger ha seg unna, gir de beskjed med flere tett påfølgende, korte brøl». Jaktia gjengir det som et stakkato «ø-ø-ø-ø-ø-ø» – «kampropet 'no kjem eg å tek deg'». Hører du to bukker veksle slike, står du nær en omstridt brunstplass.
• Kollenes lyd. «Når kollene er klare til paring gir de beskjed med en lys og klynkende stemme». Hører du den lyse lyden i tillegg til brølet, er det koller i flokken – og dermed sannsynligvis en dominant bukk som holder dem.

Om du selv vil prøve å lokke, er det viktigste rådet å være sparsom: «Brøl lite når du er i terrenget. Med ein gang du har brøla så har du røpa kor du er». Og uansett om du lokker eller bare lytter deg fram – tenk vind. En brunstig bukk er mistenksom og «vil 9 av 10 gangar gå rundt deg å inn på vinden». NJFF sier det rett ut: «Rett plassering i forhold til vind er avgjørende». Får han ferten din før du ser ham, er showet over.

Brunstplasser og tegn på bakken

Selv når det er stille, legger brunsten igjen spor du kan lese. NJFF anbefaler å se etter «brunstgrop eller to, og ferske feiinger» som tegn på et aktivt brunstområde. En brunstgrop er en oppsparket fordypning dyra urinerer og velter seg i for å smøre seg inn med lukt – svenskene kaller dem sölgropar, og «Kronviltet, båda könen, sparkar upp s.k. sölgropar i vilka hjortarna under brunsten urinerar». Ferske feiinger – trær og kratt der basten og barken er gnidd av – forteller at en bukk har arbeidet i området.

Det mest verdifulle å finne er en fast brøleplass. «Mange terreng har «faste» brøleområder», skriver NJFF, og rådet er enkelt: snakk med lokale jegere eller grunneiere som kjenner terrenget. Kombinert med trekktrofastheten fra GPS-dataene – nesten alle dyr gjentar samme trekk år etter år – betyr det at de gode brunstplassene har en tendens til å være de samme fra høst til høst. Finner du én, har du funnet noe varig.

Bruk viltkamera til å tidfeste aktiviteten

Her er kjerneproblemet med å finne hjort: du ser den nesten aldri når den er aktiv. «Hjorten beiter gjennom hele døgnet, men sees sjelden i åpent terreng på dagtid». Den deler døgnet i flere beiteperioder – om høsten på vei mot vintermønsteret med færre, lengre økter – og er mest synlig i grålysningen og skumringen, mens den trekker i skjul resten av tida. Mesteparten av trekket skjer dessuten om natta. Du står altså og leter etter et dyr som er der, men ikke der du kan se det.

Det er nettopp hullet et viltkamera fyller. NINA driver et nett av kameraer med bevegelsessensor på over 200 lokaliteter i landet nettopp for å dokumentere hvilke arter som er hvor. Du trenger ikke 200 kameraer – du trenger ett eller to satt riktig. Sett kameraet ved en naturlig flaskehals der terrenget tvinger dyra forbi, langs en trekkrute mot låglandet, eller på en fast brøleplass eller brunstgrop. Da får du svaret du ikke kan stå ute og vente på: hvilke dyr som passerer, når på døgnet, og om det er en stor bukk i området før du investerer en hel jaktmorgen i å sitte der.

To praktiske forbehold. For det første lønner det seg å skru kameraet over til korte videoklipp i brunsten – atferd som brøling, jag og harem-samling forteller mer på video enn på stillbilder. For det andre gjelder norske regler: «Oppsetting av viltkamera krever grunneiers samtykke», kameraet «bør ikke settes på stedet hvor det er sannsynlig at mennesker vil gå», og bilder av folk som utilsiktet havner i bildet, skal slettes umiddelbart. Sett det for dyra, ikke for stien.

Slik finner du hjorten i praksis

Legg de fem trådene sammen, så har du en arbeidsgang. Start med kalenderen: trapp opp innsatsen mot midten av oktober, da det er høgbrunst og bukkene brøler hele døgnet. Plasser deg i riktig landskap: låglandet og kantsonene der dyra har trukket ned fra fjellet og kollene samler seg om høsten. Følg kollene, ikke bukken: finn flokker av hunndyr på gode beiter, så er storbukken i nærheten. Lytt etter brølet i grålysning og skumring, skill reklamebrøl fra kamprop, og hold alltid vinden i mente. Og la et viltkamera gjøre nattevakta på en fast brøleplass eller flaskehals, så du tidfester når den store bukken faktisk er innom.

Reglene for selve jakta – jakttider og kvoter – ligger hos forvaltningen; her har det handlet om å lese brunsten og finne dyret. Gjør du det rett, slutter hjorten å være et spøkelse noen uker i oktober – og forteller deg selv, med brølet, hvor den står.

Ofte stilte spørsmål