Hva graver opp plenen om natten? Slik kjenner du igjen grevling, rev og piggsvin

Du går ut en morgen i mai, kaffekoppen i hånda, og plenen ser ut som om noen har vært løs med en liten spade i mørket. Rekker av små runde hull. Et stykke torv skrapet løs og snudd. Kanskje en grunn grop midt i gresset. Ingen er hjemme for å spørre, for den som gjorde det, sov da du sto opp – og kommer ikke tilbake før det blir mørkt igjen.

Det korte svaret er nesten alltid det samme: grevling. Den er meitemarkspesialist, jakter om natta, og lager nettopp denne typen skade når den leter etter mark og billelarver i gressplenen. Reven graver også, men på en annen måte og av andre grunner, og piggsvinet roter i bed og løvhauger uten å rive opp selve gresstorva. Det fine er at sporene i seg selv forteller deg hvem som var der. Du trenger ikke ta dyret på fersken – du trenger bare å lese hullene riktig, og eventuelt henge opp et viltkamera hvis du vil ha synderen på bilde.

Her går vi gjennom de tre vanligste graverne i norske hager, tegnene hver av dem legger igjen, hvorfor de graver akkurat nå, og hva du faktisk har lov til å gjøre med det.

Først: er det i det hele tatt et dyr?

Før du jakter på en synder, sjekk at det faktisk er en. Mange «graveskader» i plen er ikke et pattedyr i det hele tatt, men billelarver i bunnen – og da kan en fugleflokk være det som har revet opp torva. Larvene til hageoldenborre lever nede i jorda og gnager på gressrøttene, og «kan spise opp grasrøttene enkelte steder i plenen, noe som fører til at graset visner og det oppstår gule områder. I enkelte tilfeller kan store stykker av plenen rulles helt av».

NIBIO beskriver det sammensatte mønsteret godt: ser du «flekker med vissent plengras, fugler som hakker i plenen, eller at plenen er gravd opp», bør du grave litt i jorda og se etter de tjukke, C-krummede larvene. Voksne og larver av oldenborre er populær mat for måker, kråkefugler og stær – og for grevling. Som forsker Nina Svae Johansen ved NIBIO sier det: «Større fugler og grevling finner fort ut at det er godbiter under grastorva, og kan rote plenen skikkelig til når de leter etter larver og gjøre skaden enda større».

En måkeflokk midt på plenen er ikke et tilfeldig syn – det kan være et varsel om at det kryr av billelarver under torva.

Med andre ord: graveskade kan ha to lag. Larvene gjør den første skaden nedenfra, og så kommer pattedyr og fugler og forsterker den ovenfra mens de spiser larvene. Det er verdt å ha i bakhodet, for da er det larvebestanden – ikke grevlingen – som er den egentlige saken å ta tak i.

Grevlingen: den systematiske natt-graveren

Hvis noe river opp plenen din om natta i Norge, er grevling den klart vanligste forklaringen. Den er «en meitemarkspesialist» som «finner mat i hager, parker og kirkegårder», og det er nettopp gressplenen den er ute etter mark i.

Måten den jakter på, forklarer mønsteret du ser. Grevlingen sniker seg lydløst i en rett linje over plenen og spiser mark etter mark; «iblant må den bore snuten ned i plenen for å klare å suge opp meitemarken som prøver å dra seg lynraskt ned i hullet sitt igjen». Den jobber metodisk – rett linje bortover, snu, og en ny rett linje en halvmeter over – fordi den vet at løper den rundt i siksak, gjemmer alle markene seg. Igjen blir det «noen små, runde hull i bakken etter grevlingens snute», og disse kalles snutehull. Vestby kommune beskriver det samme tegnet enklere: «Små, sylindriske hull eller krafsing i plenen avslører at den har vært på nattlig besøk».

Mengdene er det som gjør grevlingen til en så effektiv plengraver. En enkelt grevling kan spise over 200 meitemark på én natt. Bruker den fortenner og klør til å trekke mark opp av jorda, og søker «svært systematisk på våte gressplener når meitemarkene kommer til overflaten», sier Store norske leksikon. Det er derfor du ser mest skade etter fuktige, milde netter – det er da marken er ved overflaten.

Den andre grunnen til at grevlingen graver, er oldenborrelarvene. Når den «roter opp gamle gressplener så er det ofte på leting etter oldenborrelarver som i sin tur lever av gressrøttene», skriver Vestby kommune. Larvene er en skikkelig munnfull – de kan bli opptil 5 cm lange – og grevlingen bruker snuten og de lange klørne på frambeina til å grave dem opp. Her river den altså opp større flak med torv, ikke bare lager snutehull. Folkehelseinstituttet oppsummerer begge skadetypene: grevlingen «kan enkelte ganger ødelegge gressplener i sin jakt på meitemark og oldenborrelarver (en type billelarver). Den kan da lage utallige hull i plenen».

Snutehullene er grevlingens visittkort: små, runde merker etter en snute som har boret seg ned etter en meitemark.

Klørne forteller deg også at det er en gravemaskin du har med å gjøre. Grevlingen har «velutviklede tredeputer under hånd og fot» og «sterke, lange, spisse, litt buede klør», og siden den bruker framføttene til å grave, er disse kraftigere enn bakføttene. Ser du tydelige spor i sand eller fuktig jord, gir framfoten avtrykk av klørne et stykke foran selve fotputen.

Hvorfor akkurat nå?

Tidspunktet på året er et av de sterkeste sporene du har. Grevlingen sover en lett vintersøvn og tærer på fettreservene gjennom kalde måneder; den går i hi i oktober–november og ligger der til våren. Den er ikke i ekte dvale slik piggsvinet er – blir det mildt, kan den våkne og ta seg en tur ut – men den reduserer aktiviteten kraftig. Når våren kommer, er dyret «utsultet og magert, og på ivrig leting etter mat», og det er da den roter mest i plenen.

Den gode nyheten, hvis dette er din situasjon: «Denne atferden varer som regel bare noen få uker», skriver både Vestby og Lillestrøm kommune. Du ser gjerne en ny runde sent på sommeren og om høsten, når grevlingen skal legge på seg vinterfettet igjen og trenger en mer karbohydratrik diett av korn, bær og nedfallsfrukt. Mellom disse toppene er det ofte stille.

Reven: graver, men sjelden i plenen

Rødreven graver også, men den lager nesten aldri den systematiske plenskaden grevlingen gjør – og det er greit å vite, så du ikke gir reven skylda. Reven «jakter mest i skumring og om natta», og føden er «svært allsidig»: smågnagere, hare, fugl, frosk, fisk, meitemark, snegler og insekter. Den fanger mus med det karakteristiske «revespranget», et langt sprang i 45 graders vinkel ned der den har beregnet at musa er.

Revens graving er en annen sak enn matsøk i gresstorva. Er det overflod av mat, «hamstrer reven ved å grave et hull i bakken eller snøen med framføttene, legge byttet nedi og skyve jord eller snø over med snuten». Den graver også ut hi til valpene, «helst i sand eller grus», og kan ligge i ur eller under ei trerot. Det gir enkelthull eller et hi med en åpning, ikke et plenareal fullt av snutehull.

Et nyttig skille i felt: et grevlinghi har «vanligvis en stor jordhaug foran inngangshullet som er 30–35 cm i diameter. Denne jordhaugen mangler foran revehi», ifølge Folkehelseinstituttet. Ser du altså en stor utgravd jordhaug med en tunnelåpning, peker det mot grevling. Et reinere, mindre hull uten den store haugen kan være rev. Rev og grevling kan dessuten bruke hverandres hikomplekser og til og med dele dem, så ett hi kan i prinsippet ha begge på besøk.

Reven graver for å gjemme mat eller lage hi – grevlingen graver for å spise opp plenen din.

Piggsvinet: roter, men river ikke opp gresset

Piggsvinet blir ofte mistenkt, men det er sjelden den skyldige når selve gresstorva er revet opp. Det er «hovedsakelig et nattdyr» og spiser «virvelløse smådyr som meitemark, tusenbein, biller, snegler og larver». Det jakter på bakken med snuten i løv og lavt kratt – ikke med systematisk graving i åpen plen.

Tenkene er bygd for å plukke, ikke grave: fortennene fungerer «som en pinsett og er perfekt til å gripe tak i larver, biller, tusenbein og snegler». Du finner piggsvinets rot i bed, under busker, i komposthauger og løvhauger – nettopp de stedene det også lager bolet sitt av tørt gress og løv, 30–60 cm i diameter. Ser du et lite, prikket «pølse»-spor i hagen – 0,7–1 cm tykt og 3–4 cm langt, fullt av insektrester – er det piggsvinmøkk, et tegn på at du har en nyttig snegle- og larvejeger boende, ikke en plenraserer.

Tidspunktet skiller piggsvinet fra grevlingen også. Piggsvinet ligger i ekte dvale om vinteren, der kroppstemperaturen settes ned fra 35,4 °C til 1–4 °C, og det kan måtte overleve på opplagret fett i fem til seks måneder. Det er altså helt fraværende store deler av året. Om våren er hannene mest opptatt av å løpe etter hunner – de kan tilbakelegge flere kilometer per natt på leting – og bruker lite tid på å spise. Et piggsvin i hagen er stort sett en venn: det spiser brunsnegler og larver, og river ikke opp plenen mens det gjør det.

Slik leser du sporene

Når du står over skaden om morgenen, er det noen få tegn som skiller de tre fra hverandre. Her er hovedforskjellene:

Det enkleste enkelttegnet er fortsatt snutehullene. Lillestrøm kommune sier det rett ut: «Graver grevlingen mye i hagen, kan det tyde på at plenen er angrepet av oldenborrelarver». Ser du de små runde hullene sammen med vissent, gulnende gress, har du sannsynligvis både graveren og grunnen til at den kom.

Vil du vite hvem det er? Heng opp et viltkamera

Alle tre dyra er nattaktive og sky, så det er ren flaks å se dem selv. Grevlingen er «ofte ganske sky og mest aktiv om natten», reven jakter i skumring og mørke, og piggsvinet er hovedsakelig et nattdyr. Skal du være sikker på hvem som graver, er et viltkamera den ærlige måten å finne det ut på: det står og venter mens du sover, og bekrefter art, tidspunkt og hvor på tomta dyret kommer inn.

Sett kameraet lavt – grevling og piggsvin går nede ved bakken – og rett det mot kanten der skaden er størst, eller mot en åpning i hekken der dyret sannsynligvis kommer inn. Da fanger du både hvem det er og om det er ett dyr eller flere.

Husk samtidig at et viltkamera regnes som en type overvåkingskamera, og at det følger med noen kjøreregler. Datatilsynets veileder slår fast at «bruk av viltkamera er tillatt så lenge hensikten utelukkende er å ta bilder av dyr, og dersom det er truffet effektive tiltak for å unngå at det blir tatt bilder av mennesker». I egen hage er du på trygg grunn så lenge du plasserer kameraet slik at det ikke fotograferer naboer eller forbipasserende, merker at kameraet er satt opp, og sletter eventuelle bilder av mennesker med en gang. Vinkler du det inn mot et bed eller en hekk på egen tomt, er det dyra du fanger – ikke folk.

Hva du faktisk har lov til å gjøre

Det er fristende å ville bli kvitt graveren, men her er det viktig å kjenne reglene – og det enkleste først: graveskaden er som regel kortvarig. Både Vestby og Lillestrøm kommune understreker at grevlingens roting i plenen «som regel bare» varer noen få uker, og at du oftest ikke trenger å gjøre noe spesielt.

Vil du holde grevlingen mer på avstand, er det milde tiltak som gjelder. Hold hagen ryddig og fjern nedfallsfrukt, sikre fuglemat, kompost og søppeldunker, og bruk gjerne noe som beveger seg eller blinker: små plastvindmøller stukket ned i plenen, eller remser av aluminiumsfolie i busker, utnytter at grevlingen har dårlig syn men reagerer raskt på bevegelse og lyse ting i mørket. Et lavt elektrisk gjerde kan stenge den ute fra et område i de korte periodene den graver.

Det du ikke uten videre kan gjøre, er å avlive den. Folkehelseinstituttet er tydelig: «skader på plen eller blomsterbed, eller at grevlingen roter i kompostbinger eller søppelkasser, ikke er regnet som skade av vesentlig økonomisk betydning, og slike skader åpner derfor ikke for å felle grevlingen etter regelverket i viltforskriften». Skadefelling er forbeholdt vesentlig økonomisk skade – for eksempel når grevlingen graver hiet sitt under grunnmuren og truer den – og krever at du først har forsøkt forebyggende tiltak, retter uttaket mot rett individ og rapporterer til kommunen. Innenfor tettbygd strøk krever bruk av våpen dessuten tillatelse fra politiet. Og å fange grevlingen levende for å flytte den «ut i skogen» er både ulovlig og nytteløst: den kommer enten tilbake neste natt, eller havner i en annen grevlings territorium der den får juling.

Den ordinære jakttida på grevling er fra 21. august til 31. januar over hele landet. Men for de fleste hageeiere er det beste rådet å vente ut de få ukene, fylle igjen snutehullene med litt jord og gressfrø, og betrakte grevlingen som det Naturmuseet i Kristiansand kaller den: en gratis gartner som rydder unna larvene som ellers ville drept plenen din.

Ofte stilte spørsmål