Lese bevegelsesmønsteret til en stor hjort eller elgokse på viltkamera

Hver høst skjer det samme et sted. En stor bukk eller en grov elgokse dukker opp på kameraet utover sommeren — gjerne i dagslys, gjerne på samme innmarkskant — og du begynner å bygge jakta rundt akkurat det dyret. Så blir nettene kalde, og dyret blir borte. Eller verre: det står fortsatt på kameraet, men nå er hvert bilde stemplet 23:42 eller 04:55. «Han har gått over til natta», sier du til deg selv.

Det stemmer delvis, og det er ikke hele historien. Nordiske hjortedyr er egentlig dagaktive og beiter gjerne i perioder gjennom hele dagen. Det er det harde jaktpresset over generasjoner som har dyttet dyr over hele Europa mot å være mest aktive i skumringen og om natta, mens de ligger i skjul og hviler store deler av dagen. Et viltkamera ser bare den lille flekken det er rettet mot. Når et eldre dyr trår over sensoren klokka tre om natta, vet du ikke at det sov ved middagstid — bare at det var akkurat der om natta. Daglyset kan det ha brukt et helt annet sted, i tett skog du ikke har kamera på.

Så det å «patternere» — lese bevegelsesmønsteret til — ett bestemt eldre dyr handler ikke om å vente på at det skal begynne å gå forbi kameraet i dagslys. Det handler om å lese det du allerede har — tidsstemplene, kameraplasseringene, hullene — og koble det mot det nordisk GPS-forskning faktisk vet om hvor hjort og elg beveger seg, og når. La oss være ærlige med en gang: du kommer ikke til å «knekke koden» til et gammelt dyr. Men du kan stable oddsen, hvis du forstår hva dataene viser og hvor de slutter.

Hvorfor kameraet får et dagdyr til å se nattaktivt ut

Start med hva et viltkamera faktisk er: en bevegelsessensor som vokter kanskje noen titalls meter av én sti, én skrape eller ett hjørne av et jorde. Alt utenfor den kjeglen er usynlig. Når et stort dyr trår over sensoren ved midnatt, har du strengt tatt bare lært at det var på det stedet ved midnatt — ikke at det lå i ro ved middagstid.

Og her er det viktige nordiske poenget: dyret er sannsynligvis ikke «født nattaktivt». Hjortedyr er egentlig dagaktive og beiter gjerne gjennom hele dagen. Det er jakta som har endret dette. Det harde jaktpresset har gjort at mange hjortedyr over hele Europa nå er mest aktive i skumringen og om natta, mens de ligger i skjul og hviler mye av dagen. Dyr som overlever jakt og har sett andre dyr dø, lærer å begrense bevegelsene sine, bruke mest mulig tid på å gjemme seg, og tilpasser seg til og med hvilke jaktformer som drives i deres habitat. Et eldre dyr er rett og slett et dyr som har overlevd lenge nok til å lære alt dette godt.

Et gammelt dyr har ikke en hemmelig nattklokke — det har lært hvor det er trygt å bevege seg, og kameraet ditt står sjelden der.

Hjortens egen levevis forsterker illusjonen. Innmarka — det åpne jordet der natttbildene hoper seg opp — brukes mest i døgnets mørke timer, og dyra unngår tydelig innmarka om dagen; da foretrekker de produktiv skog som gir godt skjul. Hjorten er dessuten et typisk skogsdyr som sjelden ses i åpent terreng på lyse dagen. Så en vegg av natttbilder fra et jorde er ikke en dom over dyret. Det er et ufullstendig kart. Jobben din er å fylle inn daglysdelen ved å lese de sporene kameraet faktisk gir deg — og det rikeste sporet er tidsstempelet.

Les tidsstemplene som en loggbok

Tar du med deg én vane fra denne artikkelen, så la det være denne: still dato og klokkeslett riktig på hvert eneste kamera, og les så faktisk klokkeslettet på hvert dagslysbilde av dyret ditt.

Det høres opplagt ut. Det gjøres likevel altfor sjelden. Poenget er at klokkeslettet bærer hele mønsteret. GPS-merka hjort har en tydelig døgnrytme: andelen dyr som er aktive ved hver hele time varierer fra 30 til 70 %, og aktiviteten er størst mellom klokka 4 og 6 om morgenen og mellom 20 og 22 om kvelden. Om vinterhalvåret kommer kveldstoppen tidligere og morgentoppen seinere enn om sommeren. Hjorten er mest aktiv i natta og skumringstimene morgen og kveld, og det er da mesteparten av beitinga skjer. Et dagslysbilde midt på dagen er derfor en sjelden og verdifull hendelse — det er kameraet som fanger ytterkanten av den virkelige bevegelsen, og du bør behandle det som en nål på kartet.

Et par ting verdt å logge for hvert dagslysbilde av dyret ditt:

• Nøyaktig klokkeslett, for å se om det favoriserer den første eller siste lystimen, eller faktisk beveger seg midt på dagen.
• Kameraplassering, så en rekke daglystreff begynner å tegne en linje over terrenget ditt.
• Bevegelsesretning hvis du kan se den. Video hjelper — første og siste bilde viser hvor dyret kom fra og hvor det gikk, og peker mot skjulet og beitet.
• Sesong og snøforhold. Hjorten flytter aktivt på seg gjennom året, og hva som er normalt i oktober gjelder ikke i januar.

Faste leveområder og faste trekk: det mønsteret hviler på

Her er grunnen til at det i det hele tatt er mulig å lese et mønster: hjort og elg er stedstro dyr med faste leveområder. Familiegrupper av hjort er gjerne stedegne med faste leveområder både sommer og vinter. Og det mest slående funnet fra norsk GPS-forskning handler nettopp om hvor forutsigbare disse dyra er over tid.

I Hjortmerk-prosjektet, der Bioforsk (nå NIBIO) merka 475 hjort på Nordmøre og i Sør-Trøndelag fra 2007 til 2010, fulgte forskerne 48 dyr over minst to sesonger. Resultatet var entydig: alle dyra ble klassifisert i samme klasse begge åra. Stasjonære dyr forble stasjonære, og trekkende dyr fortsatte å være det. Av 33 trekkdyr gjennomførte 32 det samme trekket begge åra — bare ett dyr gjorde noe vesentlig annerledes. Det er denne stedstroheten et kameramønster lener seg på: dyret du fant i fjor er sannsynligvis det samme dyret, på samme sted, til samme tid i år.

Stasjonære dyr forble stasjonære, og trekkdyr gikk nesten det samme trekket år etter år — det er forutsigbarheten du leser av kameraet.

Men «fast leveområde» betyr ikke «lite». Størrelsen varierer enormt: de minste årsleveområdene i Hjortmerk-studien var under 1 km², de største over 1500 km². Et sommerleveområde for hjort kan strekke seg opp mot 10 km², mens et vinterleveområde ikke trenger å være større enn 1 km² — hjorten sparer energi om vinteren, så behovet for areal krymper. Det forteller deg noe praktisk: kameraet ditt dekker en brøkdel av dyrets verden, og den brøkdelen er størst akkurat når dyret samler seg på vinterbeitet i lavlandet og ved kysten.

Eldre okser flytter mer — og lengre

Et gjennomgående funn er at kjønn og alder former bevegelsen. I Hjortmerk-prosjektet var 58,6 % av dyra trekkdyr, men forskjellen mellom kjønna var klar: 71,7 % av bukkene mot 50,6 % av kollene. Bukkene hadde også betydelig større leveområder enn kollene — stasjonære bukker rundt fire ganger så stort område som stasjonære koller. Og bukkene trekker lengre: gjennomsnittlig trekkdistanse var 30,6 km for trekkdyra, men det lengste trekket blant koller var 73,9 km, mot hele 278,4 km blant bukkene.

Det samme mønsteret går igjen hos elg. Okser er generelt mer mobile enn kyr med kalver, og en elgokse bruker i snitt langt større område per dag enn en ku. I det norsk-svenske GRENSEVILT-prosjektet, ledet av SLU og Høgskolen i Innlandet, brukte mer enn halvparten av GPS-elgene atskilte vinter- og sommerområder, og avstanden i luftlinje mellom dem var i snitt 52 km for okser og 19 km for kyr. I et NINA-prosjekt i Gausdal-traktene trakk hele 86 % av de merka elgene mellom sesongområder, krysset gjerne fire-fem kommuner i året, og noen reiste over 100 km mellom vinter og sommer.

For deg som leser kamera betyr dette to ting. For det første: den store oksen eller bukken du jakter er statistisk sett mer tilbøyelig til å være et langtrekkende dyr enn nabokua — så et kamera som plutselig slutter å gi treff om våren kan ganske enkelt bety at dyret har lagt ut på trekk, ikke at det er skutt eller borte. For det andre: dyra følger ofte trange dalfører og faste korridorer, brukt i hundrevis og kanskje tusenvis av år. Finner du en slik korridor — en naturlig flaskehals dyret må gjennom på vei mellom skjul og beite — har du funnet stedet der et kamera, og en post, faktisk fanger dagsbevegelse.

Sesongkalenderen: når mønsteret holder, og når det sprekker

Et mønster er bare så godt som vinduet det lever i. Bevegelsen bygger seg om flere ganger gjennom året, og kjenner du kalenderen, slutter du å stole på et julimønster i november.

Trekket vår og høst. Hjortens vårtrekk startet i Hjortmerk-studien i snitt rundt 2. mai, og rundt 75 % av dyra la ut på trekk mellom 20. april og 20. mai. Høsttrekket startet i snitt rundt 20. september og gikk raskere enn vårtrekket. For elg i nord trekker 75–80 % av de merka dyra ut av vinterkommunene om våren. Et kamera som «mister» dyret ved disse tidspunktene forteller deg sannsynligvis at det er på trekk — ikke at mønsteret er feil.

Jaktstart og brunst. Her skjer noe interessant med de store oksene. Bukkenes bevegelseshastighet øker utover september og oktober, med toppen midt i oktober — sammenfallende med jaktstart. Kollene reagerer langt mindre og endrer farten i mindre grad. Mot paringstida i oktober samler hjortene seg i grupper der voksne hunndyr er, og spredte mønstre brytes. For elg er paringstida i slutten av september, og oksen — som generelt er mer mobil enn kua — er da minst bundet til faste vaner. Det betyr at akkurat når jakta starter, er den store oksen mest i bevegelse — men også minst forutsigbar, fordi han kan forlate det vanlige leveområdet på en brunstvandring. Selv stasjonære hjorter gjorde i studien korte høstekskursjoner, sannsynligvis knytta til brunst, til egne brunstområder i en avgrensa periode.

I brunsten er den store oksen mest i bevegelse — og minst til å stole på. Du har mistet mønsteret akkurat når sjansen er størst.

Vinter. Når brunsten gir seg, samles hjortene for overvintring i mer snøfattige områder, særlig i lavlandet og ved kysten. Aktiviteten og stoffskiftet skrus ned for å spare energi. Beiteperiodene faller fra fire-seks i døgnet om sommeren til to-tre om vinteren. Mønsteret blir strammere og mer forutsigbart igjen — men dyret beveger seg også mindre, så det er mindre å fange.

Grensene — vær ærlig om hva kameraet ikke kan

Et viltkamera er et glimrende rekognoseringsverktøy, men noen grenser kan ingen kameradisiplin fikse. De er verdt å si rett ut, for det er nettopp disse som gjør et «patternert» dyr til en sesong med skuffelse.

Et trekkdyr forlater området på sin egen kalender. Du kan ikke lese deg rundt dette. Er den store oksen et trekkdyr — og bukker er det oftere enn koller — så går han når snøforholdene og beitet sier ifra, ikke når du er klar. GRENSEVILT-elgene forlot sommerområdet først når snøen la seg, og var på trekk igjen så snart det ble bart. Dyret følger været, ikke deg.

Brunsten visker ut rutinen. I oktober kan selv et ellers stasjonært dyr ta en ekskursjon ut av leveområdet, og en elgokse på vandring er, som NINA-forskere beskriver det, opptatt av helt andre ting enn faste vaner. Du har mistet mønsteret akkurat i den uka det betydde mest.

Noen dyr var aldri dine å lese. Hjorten koloniserer nye områder ved at unge dyr vandrer ut fra området de er født i, og dette skjer i størst grad mellom ett og to års alder. Med en utvandringsdefinisjon på minst 8,7 km fra fødeområdet utvandret 65 % av bukkene og 25 % av kollene i Hjortmerk-studien. En lovende ung bukk på sommerkameraet kan altså forsvinne for godt, og en ny kan dukke opp om høsten etter å ha vandret inn fra et annet sted. Ingen av delene er et mønster du kan jakte.

Du kan selv være forstyrrelsen. Eldre dyr lærer av jaktpress og tilpasser seg jaktformene som drives i deres habitat. Hver gang du går inn for å bytte minnekort nær skjulet, risikerer du å lære dyret at stedet er farlig. Et viltkamera leser et mønster best når besøkene dine ikke ødelegger nettopp den atferden du prøver å finne.

Ingenting av dette gjør lesinga nytteløs. Det gjør den sannsynlighetsbasert. Du knekker ikke en kode — du stabler oddsen, ved å lese daglystreffene, døgnrytmen, leveområdet og trekkene til et dyr som faktisk er stedstro. Les flere dyr, jakt overgangene mellom skjul og beite, hold forstyrrelsen lav, og behandle hvert dagslysbilde som gaven det er.

Ofte stilte spørsmål