Villrein i Norge: Europas siste ville fjellrein, og presset som truer den

Det er lett å tenke på reinsdyr som et nordnorsk dyr – noe man ser fra bilvinduet på Finnmarksvidda, gjerne med en gjeter i nærheten. Men det er tamrein. Den ville reinen i Norge finnes ikke i nord i det hele tatt. Den lever i fjellet i Sør-Norge, fra Agder og nordover til Dovre og Forollhogna, og nord for dette er all norsk rein tamrein. Det er en geografisk deling de fleste ikke har tenkt over, og den er nøkkelen til å forstå hele villreinforvaltningen.

Og her er det som gjør dette til mer enn en kuriositet: nesten hele den europeiske bestanden av vill fjellrein lever i Norge. Over 90 prosent av all vill tundrarein finnes innenfor landets grenser. Norge er det eneste landet i Europa som fortsatt har intakte høyfjellsøkosystemer med bestander av den opprinnelige ville europeiske fjellreinen. Det gjør villreinen til en ansvarsart i ordets egentlige forstand – om vi mister den, er den borte fra kontinentet.

Denne artikkelen handler om hva villreinen faktisk er, hvor den lever, hvordan den skiller seg fra tamreinen, og hvorfor en art som i dag teller rundt 25 000 dyr om vinteren likevel ble ført opp som nær truet på rødlista i 2021. Svaret ligger i tre ting som drar i hver sin retning: et oppstykket landskap, en dødelig prionsykdom, og et klima i endring.

Én art, to verdener: villrein og tamrein

Det første man må rydde av veien er begrepsbruken, fordi den styrer alt annet. Villrein og tamrein er samme art – Rangifer tarandus – og på det norske fastlandet tilhører begge underarten tundrarein, også kalt fjellrein (R. t. tarandus). Svalbardreinen er en egen underart som bare finnes på Svalbard, og den lar vi ligge her. Skogsreinen (R. t. fennicus), som er litt større og mindre nomadisk, finnes i Europa hovedsakelig i Finland og russisk Karelen – ikke i Norge.

Skillet mellom vill og tam går altså ikke på art, men på historie, geografi og forvaltning. Opprinnelig fantes villrein i fjellområder over hele landet, men i nord gikk det gradvis over til tamreindrift, og de siste ville flokkene der forsvant på 1800-tallet. I dag er reindrift dyrehold med domestiserte reinsdyr, og den er en bærebjelke i samisk kultur med rettsgrunnlag i alders tids bruk. Etter reindriftsloven har bare personer av samisk ætt rett til å utøve reindrift i det samiske reinbeiteområdet, som dekker Finnmark, Troms og Nordland, Trøndelag og lengst nord i Innlandet. I 2015 var det samlede tamreintallet i Norge 212 000 dyr, de fleste i Finnmark. Tamreinens vandringer er menneskestyrte: i Nord-Norge flyttes flokkene mellom vinterbeite i innlandet og sommerbeite ved kysten.

Villrein og tamrein er samme dyr på papiret. I praksis er de to forskjellige forvaltningsverdener, delt av en linje som går omtrent over Dovre.

Den ville reinen, derimot, styres bare av sine egne instinkter og av landskapet. Den er fjellets nomade i bokstavelig forstand, et flokkdyr som beveger seg over store avstander styrt av hvor det finnes mat til ulike årstider. Og her kommer en kompliserende, men viktig nyanse: de norske villreinbestandene er ikke genetisk «rene» på tvers av landet. En storstilt DNA-studie av nesten 1 400 villrein fra 22 av de 24 områdene viste at omtrent halvparten av bestandene stammer fra tamrein. Disse regnes som forvillet og holdes utenfor rødlistevurderingen.

Genetisk faller fastlandsvillreinen grovt i tre grupper. Bestandene i Dovre/Rondane-regionen – Rondane, Sølnkletten, Snøhetta og Knutshø – regnes for å ha rent villreinopphav med minimal innblanding av tamrein. Bestandene i Langfjella – Hardangervidda, Nordfjella og Setesdalsheiene – har blandet opphav fra både vill og tam rein. Og en rekke mindre områder, mest på Vestlandet og i randsonene, har sitt opphav direkte i nedlagt tamreindrift. Norefjell-Reinsjøfjell er et illustrerende eksempel: etter at tamreindriften ble avviklet på slutten av 1960-tallet ble det gående igjen 30–40 dyr, og dagens bestand på rundt 700 dyr stammer fra disse – med tilsvarende lav genetisk variasjon.

De 24 villreinområdene – et oppstykket kart

For hundre år siden så villrein-Norge helt annerledes ut. Man antar at det fantes tre–fire store, sammenhengende fjellregioner med betydelig utveksling av dyr mellom dem. Reinen kunne følge den naturlige logikken i landskapet: de milde, nedbørrike kystfjellene i vest var attraktive til kalving og vår- og sommerbeite, mens de tørre, snøfattige innlandsområdene i øst hadde lavmattene den trengte om vinteren.

Den verden finnes ikke lenger. I dag forvaltes villreinen i 24 mer eller mindre atskilte villreinområder på fastlandet, og reinen forflytter seg i svært liten grad mellom dem. Oppdelingen skyldes en blanding av naturlige forhold, men først og fremst menneskelig infrastruktur som er bygget bit for bit gjennom hele 1900-tallet. Dovre/Rondane-regionen er det klassiske eksempelet: det opprinnelige øst–vest-trekket mellom vinterbeitene i øst og sommerbeitene på Dovrefjell og i Trollheimen har opphørt, i stor grad på grunn av jernbanen og E6 over Dovre, og regionen er i dag delt i syv mer eller mindre adskilte områder.

Ti av de 24 områdene har status som nasjonale villreinområder, valgt ut etter en helhetsvurdering av størrelse, kvalitet og genetisk opphav, og prioritert i regionale arealplaner. De største gir en følelse av skala. Hardangervidda er Norges største villreinområde med et samlet tellende areal på 8 130 km², avgrenset av E134 over Haukelifjell i sør og vassdraget langs Bergensbanen i nord. Rondane dekker rundt 3 300 km² fordelt på elleve kommuner, og forvaltes som tre delbestander. Til sammen dekker villreinområdene et areal i størrelsesorden 50 000 km².

Der reinen før vandret fritt i fire store fjellregioner, lever den i dag i 24 mer eller mindre isolerte øyer av høyfjell.

Det er verdt å huske at disse grensene ikke er naturgitte – de er administrative streker trukket rundt bestander som menneskelig aktivitet har klemt fra hverandre. Og oppdelingen pågår fortsatt, særlig i Rondane, Snøhetta, Nordfjella og Setesdal Ryfylke.

Flokkliv, brunst og sesongtrekk

Villreinen lever marginalt, og atferden er formet av det. Det skal lite til før den blir forstyrret på en måte som går ut over kondisjon og reproduksjon, og mye av flokk- og trekkmønsteret handler om å håndtere nettopp den marginaliteten.

Reinen lever i hovedsak i to typer flokker. Bukkeflokkene er mindre, fra noen få til omkring 100 dyr, og består mest av hanner i ulik alder. Fostringsflokkene kan telle flere hundre dyr – kalver, simler og ungdyr. Selve flokkdannelsen antas å være en forsvarsstrategi mot rovdyr i åpne landskap: jo flere du er, desto mindre er sjansen for at nettopp du blir tatt. De to flokktypene bruker terrenget ulikt. Fostringsflokkene holder seg til de sentrale delene av leveområdet, mens bukkeflokkene i større grad bruker randområdene – noe som gir det overraskende synet av villreinbukker langt nede mot bebyggelse og vei om våren, der det første frodige vårbeitet kommer. Bukkene har rett og slett en helt annen terskel for forstyrrelser enn de sky fostringsflokkene.

Årssyklusen henger sammen som en kjede. Brunsten går fra midten av september til midten av oktober, og da smelter flokkene sammen mens bukkene kjemper om simlene. En brunstaktiv bukk kan tape 20–30 prosent av kroppsvekten på en måned. Etter paring feller bukkene geviret og trekker tilbake i egne flokker. Om våren følger reinen «den grønne bølgen» – den utnytter at snøen smelter nedenfra og oppover ved å vandre mot høyden for hele tiden å ha tilgang på de ferskeste, mest proteinrike plantene i spirefasen. Det er en presis tilpasning: reinen klarer å utnytte 70–80 prosent av vårvegetasjonen, mot bare 30–40 prosent av vintermaten.

Kalvingen skjer i all hovedsak i mai. Da skiller simlene lag med flokken og sprer seg utover i terrenget, og de er ekstra vare og sky. De søker gjerne høytliggende, vegetasjonsfattige områder med mye bart berg, der de har god oversikt og kalvens kamuflasjefarge smelter sammen med bakken – en beskyttelse kalven mister etter omtrent tre uker. Som villreinforskeren Terje Skogland beskrev det: «De som skal kalve, vandrer hvileløst, mens de som har kalvet, blir på kalvingsplassen i noen timer eller en dag til kalven greier å følge dem. Etter en uke er det hele over.» At kalvingstida er den mest utilgjengelige tida i fjellet – med bløt snø og flomstore bekker – er en del av reinens naturlige vern mot forstyrrelser.

Presset på leveområdene: fragmentering og barriereeffekter

Hvis du skal forstå hvorfor en art med 25 000 individer havner på rødlista, er dette kapittelet. Den største trusselen mot villreinen i dag er ikke jakt eller rovdyr – det er nedbyggingen og oppdelingen av leveområdene.

Mekanismen er enklere enn den høres ut. Reinens fremste forsvar mot alt – dårlig beite, hardt vær, insekter – er å flytte på seg. Når infrastruktur stenger de gamle trekkveiene, mister den den muligheten. Forvaltningen skiller mellom flere typer effekter av tekniske inngrep: direkte arealtap, atferdsmessige reaksjoner hos enkeltdyr, barriereeffekter, og summen av alt dette – de kumulative effektene, som er det som til slutt slår ut i målbart redusert vekst, reproduksjon og overlevelse.

Barriereeffekten er den mest dramatiske. Regionale habitatmodeller for de største villreinområdene viser uten unntak at veier kan ha en betydelig barriereeffekt, og at sterkt trafikkerte veier – vanligvis i kombinasjon med jernbane, kraftutbygging, bebyggelse eller hyttefelt – flere steder framstår som «totale barrierer». Veier, jernbane, kraftledninger og rørledninger kan alle bryte de naturlige trekkene mellom områder, med redusert genetisk utveksling og avskåret tilgang til viktige sesongbeiter som resultat. Et konkret tall fra Setesdal Ryfylke gjør det håndfast: mengden funksjonelt villreinhabitat – sammenhengende areal av god kvalitet – er redusert med 47 prosent som følge av utbygging av vannkraftmagasiner etter 1972.

Et lærerikt funn i de samme habitatstudiene er at reinen ofte har en tilsynelatende naturlig arealbruk om vinteren når veiene er vinterstengt. Det forteller noe viktig: en stor del av barriereeffekten skyldes ikke veien som fysisk objekt, men den menneskelige ferdselen den fører med seg. Det er derfor anleggsveier knyttet til for eksempel et vindkraftverk kan virke negativt lenge etter at anleggsfasen er over – de åpner et tidligere urørt område for friluftsliv og dermed for forstyrrelse.

Når det gjelder forstyrrelse, er ikke all rein like sky. Fluktavstanden – hvor nær et menneske kommer før dyret flykter – varierer systematisk mellom områdene, og henger sammen med genetisk opphav: rein med opphav i tamrein (som i Forollhogna og Reinheimen-Breheimen) er mindre sky enn den opprinnelige villreinen (som i Rondane), som har lengre fluktavstand. Det er også forskjell på type ferdsel; reinens fluktavstand er for eksempel større for skikitere enn for vanlige skiløpere.

Vindkraft er et eget, og omdiskutert, kapittel her – og det krever en presisering. Nesten all forskning på vindkraft og rein er gjort på tamrein, ikke villrein, og kan ikke uten videre overføres. Det man vet, er at tamrein har redusert bruk av områder nær vindkraftanlegg: tidligere studier i Sverige og Norge fant unnvikelsessoner på 3–5 km, mens to nyere norske undersøkelser rapporterte arealunnvikelse på opptil 15 km – samtidig som andre studier i begge land ikke fant målbar effekt. En svensk GPS-studie av 50 frittgående simler i en reinbeitesamebygd fant at avstanden mellom kalvingsplasser og vindkraftverk økte etter at anlegget kom i drift. Siden den opprinnelige villreinen gjennomgående er skyere enn tamrein, er fagmiljøenes vurdering at effektene av slike inngrep om noe bør forventes å være større hos villrein enn hos tamrein. Men det er en faglig slutning fra atferdsforskjeller, ikke et målt villreintall – og den distinksjonen er verdt å holde fast ved.

En stor del av barriereeffekten er ikke veien i seg selv, men ferdselen den fører med seg – reinen bruker arealet naturlig igjen når veien er vinterstengt.

Skrantesjuke: 2016 snudde alt

Den 15. mars 2016 ble en villreinsimle påvist med skrantesjuke under GPS-merking i Nordfjella. Det var første gang sykdommen ble registrert hos rein noensteds, og første gang Chronic Wasting Disease (CWD) i det hele tatt var påvist i Europa. Få enkelthendelser har formet norsk villreinforvaltning mer.

Skrantesjuke er en prionsykdom: den skyldes feilfoldede proteiner som hoper seg opp i hjernen og nervesystemet, det finnes ingen behandling eller vaksine, og den er alltid dødelig. Erfaringene fra USA og Canada, der den har spredt seg over tiår, peker på at dette trolig er den mest smittsomme prionsykdommen vi kjenner, og at den er ekstremt vanskelig å stoppe når den først har fått fotfeste – ikke minst fordi prioner som havner i miljøet kan forbli smittsomme i årevis. I Norge har man identifisert minst to typer: «klassisk» skrantesjuke, som så langt bare er funnet hos villrein og regnes som smittsom mellom dyr, og en «atypisk» variant hos eldre elg og hjort som antas ikke å være overførbar.

Responsen i Nordfjella ble drastisk. Villreinområdet er delt i sone 1 og sone 2, og utbruddet var i sone 1. Etter at Klima- og miljødepartementet vedtok sanering 8. mai 2017, ble hele bestanden i sone 1 felt i perioden 10. august 2017 til 1. mai 2018, dels gjennom utvidet ordinær jakt og dels ved statlig uttak. Totalt ble bestanden på 2 094 dyr avlivet. Av 2 424 dyr testet i sone 1 ble til slutt 19 funnet smittet, hvorav 13 var bukk. Det tallet skjuler et viktig biologisk mønster: voksne bukker hadde 2,7 ganger så høy sannsynlighet som simler for å være smittet. Området har siden vært «brakklagt» i håp om at prionene over tid skal forsvinne fra miljøet, og arbeidet med å reetablere en frisk bestand ble påbegynt i 2025.

Hele villreinstammen i Nordfjella sone 1 – 2 094 dyr – ble skutt ut for å stanse én sykdom. Det sier alt om hvor alvorlig skrantesjuke ble vurdert.

Så, i september 2020, ble en villreinbukk felt på Hardangervidda påvist med klassisk skrantesjuke – det første funnet utenfor Nordfjella. Et andre tilfelle, ei simle, fulgte i september 2022. Andelen smittede på Hardangervidda er svært lav, men situasjonen er fortsatt uavklart. Funnet i 2020 utløste en panikkartet utvidelse av jakta – villreinnemnda forlenget jakten med 14 dager, og en kvote på 5 000 dyr ble lagt om slik at jegerne kunne felle valgfrie dyr framfor bare voksen bukk. Forvaltningsmålet har siden vært en bestand på rundt 4 500 dyr med en svært lav andel voksen bukk (0–3 prosent), nettopp fordi bukkene er overrepresentert blant de smittede.

Hva sier vitenskapen om veien videre? Vitenskapskomiteen for mat og miljø (VKM) skisserte tre strategier: ingen tiltak, begrense smitten, eller utrydde den. Konklusjonene er nøkterne og ubehagelige. Ingen tiltak vil «svært sannsynlig» føre til økende forekomst på Hardangervidda og spredning til andre bestander av villrein, tamrein og hjortevilt. Det finnes «ingen vitenskapelig holdepunkter for at sykdommen vil dø ut av seg selv». Den eneste sikre måten å utrydde CWD på er å avlive den smittede bestanden og holde området fritt for hjortedyr til prøver viser at smitten er borte – noe som vil ta år. De mest effektive begrensende tiltakene antas å være å minimere andelen voksen bukk og redusere totalbestanden, satt i verk så raskt som mulig. VKM oppsummerte det selv slik at det «vil bli krevende å stanse spredningen av skrantesjuke i Norge».

Det er også her fôringsforbudet kommer inn, som mange jegere kjenner på kroppen. Siden 2016 har det vært forbudt å legge ut fôr eller saltsteiner til ville hjortedyr i hele landet, og i Nordfjella og på Hardangervidda er sauens salteplasser gjerdet inn for å holde villreinen unna. Logikken er den motsatte av all annen lokking: en saltstein eller fôrplass samler dyr tett på samme sted over tid, og det er nøyaktig det skrantesjuke trives med. Per 2023 var over 176 000 villrein, tamrein, hjort og elg testet for CWD.

Et tankekors til slutt: skrantesjuke har snudd opp ned på selve forvaltningsfilosofien. I årevis var hovedmålet å gjenopprette forbindelsen mellom oppdelte bestander, for å bedre genutvekslingen. Nå er noen av de samme barrierene bevisst styrket på Hardangervidda for å hindre at smitten sprer seg videre. Det er et reelt dilemma uten en ren løsning.

Klima: den langsomme, usikre trusselen

Klimaeffektene er det tynnest dokumenterte feltet i denne historien, og det er ærligst å si det rett ut. Men noen mekanismer peker kildene tydelig på.

Den viktigste handler om vinterbeitet. Mildere vintre med mer nedbør som regn i høyfjellet gjør snøen tettere og øker faren for nedising av beitene – et lag is som låser lavmattene under seg. For en art som er avhengig av å grave seg ned til lav om vinteren, kan det forverre vinterbeitet vesentlig i enkelte områder. Lavbeitene er dessuten en treg ressurs: de vokser sakte og kan bruke flere tiår på å hente seg inn igjen hvis de først blir nedbeitet.

Varmere somre drar i to retninger. På den ene siden smelter is- og snøflekker som reinen bruker til å kjøle seg ned og slippe unna insekter raskere bort, noe som gir mer stress. På den andre siden gir varmere og fuktigere klima bedre kår for insekter og parasitter. Et beslektet varsel kommer fra moskusen på Dovrefjell, der Veterinærinstituttet koblet et utbrudd av dødelig lungebetennelse til en spesielt varm og fuktig sommer – og pekte på at arktiske arter som moskus og villrein lever «så å si på kanten av hva som er mulig», slik at selv små endringer i livsmiljøet kan få store utslag.

Det viktigste poenget er kanskje hvordan klima og fragmentering forsterker hverandre. Hvis beiteforholdene blir mer ustabile, vokser reinens behov for å kunne flytte mellom områder – akkurat den evnen infrastrukturen har tatt fra den. Økt fragmentering reduserer i sin tur artenes mulighet til å tilpasse seg klimaendringene, og kombinasjonen forventes også å gi sykdommer og parasitter relativt større effekt. Trekkorridorene blir altså viktigere, ikke mindre viktige, i et varmere klima.

Overvåking: tellinger, GPS og kamera i et åpent landskap

Hvordan holder man styr på et sky flokkdyr som lever spredt over tusenvis av kvadratkilometer høyfjell? Svaret er en kombinasjon av metoder, hver tilpasset en bestemt årstid og et bestemt spørsmål.

Grunnmuren er tre typer tellinger, og det er verdt å forstå hva hver enkelt faktisk måler. Minimumstellinger (vintertellinger) gjennomføres i februar–april fra fly eller helikopter, når reinen er samlet i høyfjellet og lett å få øye på; man flyr langs faste transekter og fotograferer flokkene, og teller opp dyrene i etterkant. De kalles «minimumstellinger» fordi man vet at man underestimerer – det er nesten umulig å finne hvert eneste dyr i et så stort terreng. Likevel er det disse tallene som avgjør om bestanden ligger på bestandsmålet. Kalvetellinger gjøres i juli, etter den tidlige sommerdødeligheten, for å måle hvor mange kalver som faktisk rekrutteres inn; resultatet oppgis som antall kalver per 100 simler og ungdyr, fordi unge bukker er for like simlene til å skilles på avstand. Strukturtellinger gjøres fra bakken under brunsten i oktober, når alle kjønns- og aldersgrupper er samlet, og gir bildet av bestandens sammensetning – andelen bukk per simle og hvor mange eldre bukker det er. Alle data legges inn i Hjorteviltregisteret, en nasjonal database der hvem som helst kan se tallene gjennom innsynsløsningen.

Disse tellingene er ikke bare en hodetelling – de er måleparametere i kvalitetsnormen for villrein, en forskrift fra 2020 som vurderer hver bestand etter et trafikklyssystem (grønn, gul, rød) hvert fjerde år. Slaktevekt for kalv, kalv per 100 simler, andel bukk, genetisk variasjon og forekomst av alvorlig meldepliktig sykdom inngår alle. Resultatet av den første klassifiseringen er nedslående: ingen av de ti nasjonale villreinområdene fikk grønt lys, og seks – Knutshø, Snøhetta, Rondane, Nordfjella, Hardangervidda og Setesdal Ryfylke – ble røde. Bare ett av samtlige 24 områder, Tolga Østfjell, fikk grønt. Oppdeling av områdene, infrastruktur og menneskelig ferdsel pekes ut som hovedutfordringene.

GPS-merking er det andre store verktøyet, og det forteller noe tellinger ikke kan: hvor dyrene faktisk går. Det merkes nå villrein i Snøhetta, Knutshø, Rondane, Setesdal og på Hardangervidda, for å kartlegge sesongmessig arealbruk og trekkpassasjer – og hvordan disse har endret seg med menneskelig ferdsel. På Hardangervidda brukes dataene i tillegg til å vurdere overlapp mellom villrein, hjort og elg, altså smitterisikoen for CWD. Merkingen er ikke uten kostnad, og forvaltningen er åpen om det: et dyr bedøves fra helikopter, noe som «nødvendigvis» medfører forstyrrelse og stress for både dyret og flokken. NINA følger derfor en streng protokoll – helikopteret påflyr flokken i maksimalt to minutter, og det merkes aldri etter 31. mars, for å skåne drektige simler. At nettopp dette er en faglig avveining – «et nødvendig onde», som forskerne selv kaller det – sier mye om hvor presset arten er.

Og så er det viltkameraet, som kommer til sin rett nettopp der de andre metodene strever: ved de smale trekkpassasjene. I Snøhetta har villreinutvalget satt opp viltkamera i Torbuhalsen for å avdekke om reinen faktisk krysser mellom Snøhetta Øst og Snøhetta Vest – et spørsmål om bestandsutveksling som er vanskelig å besvare på annen måte i et ellers åpent høyfjell. Det er et godt eksempel på hvor et kamera gir mening: ikke spredt utover vidda, men plassert i en flaskehals der dyrene må passere. Finland bruker for øvrig samme verktøykasse på sin ville skogsrein – intensiv GPS-merking og flytellinger ligger til grunn for forvaltningen av de rundt 3 000 dyrene som er igjen der.

Setter man et kamera ved en slik passasje, er den juridiske rammen i Norge grei, men ikke uten plikter: viltkamera er tillatt så lenge hensikten utelukkende er å fotografere dyr, og man har gjort effektive tiltak for å unngå bilder av mennesker. I praksis betyr det grunneiers tillatelse, plassering der folk sjelden ferdes, merking av kameraet med navn og formål, og sletting av eventuelle bilder av personer. En åpen fjellpassasje langt fra stier er som regel uproblematisk på dette punktet, men en sti eller et vilttråkk må vurderes for seg.

Det er denne kombinasjonen – tellinger som gir tall, GPS som gir bevegelse, kamera som dekker flaskehalsene – som tegner det fulle bildet av en bestand. Og bildet er klart nok: villreinen klarer seg ennå, men den lever på stadig mindre og mer oppdelte arealer, med en sykdom i bestanden og et klima i endring. Det er derfor en art med 25 000 dyr likevel står på rødlista – og derfor Norge, som det eneste landet i Europa, sitter med ansvaret for å bringe den videre.

Norge er det eneste landet i Europa med ville bestander av den opprinnelige fjellreinen. Om villreinen skal overleve på kontinentet, avgjøres her.

Ofte stilte spørsmål