Viltkamera og personvern: hva er lov, og hvordan følge personvernreglene

De fleste som setter opp sitt første viltkamera tenker på rådyr, rev og grevling – ikke på jusen. Og som regel er det helt greit: et kamera som henger ved en saltstein langt inne på egen utmark og bare fanger dyr, er omtrent så uproblematisk som overvåking blir. Men i det øyeblikket linsa kan komme til å fange et menneske, har du beveget deg inn i et regelverk som er laget for å beskytte folk mot nettopp å bli filmet uten å vite om det.

Det enkle svaret først, før vi går i dybden: et viltkamera er lovlig så lenge formålet utelukkende er å fotografere dyr, og du har gjort effektive tiltak for å unngå å fotografere mennesker. De to delene henger sammen. Det holder ikke å mene det godt – du må også plassere, vinkle, merke og slette slik at mennesker faktisk ikke blir overvåket. Klarer du det, faller bruken stort sett utenfor det strengeste regelverket. Klarer du det ikke, er du plutselig i samme bås som den som har satt opp et overvåkingskamera mot naboens hage.

Denne gjennomgangen handler om hvor den grensa går, hvordan du holder deg på riktig side av den, og hva du gjør med bildene etterpå. Den bygger på veiledningen fra Datatilsynet, retningslinjene på viltkamera.no og hos store grunneiere som Statskog og FEFO, og på selve personopplysningsloven slik den er beskrevet i Store norske leksikon og Lovdata. Og en ting bør sies med en gang: Datatilsynet er myndigheten her, reglene kan endre seg, og i tvilstilfeller er det dem du skal sjekke med – ikke en bloggartikkel, heller ikke denne.

Når et viltkamera er helt uproblematisk

Begynn med å forstå hvorfor det vanlige viltkameraet sjelden lager trøbbel. Personopplysningsloven – som er den norske loven som gjør EUs personvernforordning (GDPR) til norsk rett – handler om behandling av opplysninger om «en identifisert eller identifiserbar fysisk person». Et bilde av en elgku er ikke en personopplysning. Det er først når et menneske kan kjennes igjen på bildet at loven i det hele tatt er i spill.

Statskog formulerer det presist i sine egne retningslinjer: i utgangspunktet utløser ikke et viltkamera satt opp i registreringsøyemed noe krav etter personopplysningsloven, fordi «det er bare personovervåkning som omfattes av nevnte lov». Henger kameraet i et område med liten eller ingen allmenn ferdsel, fanger bare et svært begrenset område, og eventuelle personer som måtte komme inn i bildet er vanskelige eller umulige å identifisere – da er du etter Statskogs vurdering trygt på utsiden.

Et bilde av en elgku er ikke en personopplysning – det er først når et menneske kan kjennes igjen at loven er i spill.

Dette er den gode nyheten for de fleste. Et kamera på en åte, en saltstein eller et kadaver langt fra folk er nettopp den situasjonen retningslinjene kaller uproblematisk. Du fotograferer dyr, på et sted folk ikke pleier å gå, og hvis et menneske en sjelden gang dukker opp, sletter du bildet. Det er hele ideen. Merk deg samtidig at loven ikke bryr seg om hva slags kamera du bruker – et viltkamera med bevegelsessensor og et vanlig overvåkingskamera vurderes etter de samme reglene; det er bruken, ikke utstyret, som avgjør.

Når personvernet slår inn

Problemet oppstår når kameraet kan fange folk – og spesielt når det fanger folk et sted de har rett til å være. Her er kjernen i hele temaet, så det er verdt å være tydelig: Statskog peker på tre spørsmål du bør stille deg før du henger opp kameraet:

• Er det stor fare for at kameraet fanger opp menneskelig aktivitet?
• Kan enkeltpersoner i så fall lett identifiseres på bildene?
• Vil kameraet stå et sted der det kan forventes mye og jevnlig ferdsel av folk?

Svarer du ja på ett eller flere av disse, kan det være tale om personovervåkning – og da er du innenfor personopplysningslovens virkeområde. FEFO er enda mer konkret om hvor du ikke skal henge kameraet: det «må ikke settes opp slik at det tar bilder der folk ferdes, f.eks. langs stier, leirplasser og fiskeplasser». Viltkamera.no trekker den samme grensa litt annerledes – åter, saltsteiner og kadaver er som regel greit, mens vilttråkk og ferdselsårer krever en individuell vurdering, nettopp fordi folk også bruker dem.

Allemannsretten gjør dette mer aktuelt i Norge enn mange tenker over. Selv på din egen utmark kan andre ha rett til å ferdes – en tursti, en bærskog, en fiskeplass ved vannet. At grunnen er din betyr ikke at folk er fraværende. Et kamera rettet mot en slik ferdselsåre overvåker i praksis mennesker som har lov til å være der, og det er en helt annen sak enn et kamera mot en saltstein der ingen går.

Sammenligningen med naboovervåking er nyttig her. Datatilsynet er klar på at en privatperson i utgangspunktet har rett til å filme sin egen eiendom som et privat formål utenfor personopplysningsloven – «men hvis kameraet også fanger inn din eiendom eller offentlig sted, vil slik overvåking være ulovlig». Samme logikk gjelder i skogen: kameraet ditt kan se ditt, men ikke fritt fange andre folk på steder de har rett til å være.

At grunnen er din, betyr ikke at folk er fraværende – allemannsretten følger ikke eiendomsgrensa.

Et siste forbehold mange glemmer: står kameraet i et verneområde, kan selve installasjonen utløse søknadsplikt etter verneforskriften, helt uavhengig av personvernet. Da må du ha tillatelse fra vernemyndighetene i tillegg.

Spør grunneier – og noen ganger mer enn det

Før noe av personvernet i det hele tatt blir aktuelt, kommer en enklere plikt: du skal kontakte grunneier før du setter opp et kamera. Dette er ikke personvernregelverket, men det er en forutsetning alle de norske retningslinjene legger til grunn.

Hvem grunneier er, avgjør hvor formell prosessen blir. På privat grunn holder det som regel med en avtale med eieren. På Statskogs grunn må du ha formell tillatelse før kameraet settes opp, med eksakt kartfesting av plasseringen. FEFO er mer liberal for selve kameraet – på Finnmarkseiendommen kan privatpersoner sette opp viltkamera og legge ut åte uten særskilt tillatelse – men setter du opp en midlertidig bygning eller konstruksjon i forbindelse med åtejakt, må du søke. Reglene varierer altså mellom grunneiere, og det er ditt ansvar å finne ut hva som gjelder akkurat der du vil henge kameraet.

Skilting og merking: gjør overvåkingen synlig

Hovedregelen i personvernretten er enkel å forstå: skjult overvåking er ikke tillatt. Hele poenget er at folk skal kunne vite at de er på vei inn i et område der det filmes, før de blir filmet. For viltkameraet betyr det to ulike ting som er lette å blande sammen:

1. Merk selve kameraet. Kameraet skal merkes med formål, eierskap og kontaktinformasjon – altså hvem som eier det, hvorfor det henger der, og hvordan du kan nås.
2. Skilt området. I tillegg skal det settes opp skilt slik at folk ser at området er kameraovervåket.

Datatilsynets generelle krav til hva et varsel skal inneholde gjelder også her: det skal gå fram hvem som er ansvarlig for overvåkingen, hva slags overvåking det er, og – dersom kameraet også tar opp lyd – at det gjøres lydopptak. Skiltet bør være stort nok og plassert slik at det er lett å se. I praksis er merking og skilting også din beste forsikring: et tydelig merket kamera med kontaktinfo løser de fleste misforståelser før de blir til en klage til Datatilsynet.

Lagring og sletting: det viktigste etter at bildene er tatt

Her er regelen du aldri skal være i tvil om: fanger kameraet likevel et menneske, skal bildet slettes umiddelbart. Statskog sier det like rett ut – «alt bildemateriale med personer som ufrivillig har blitt fotografert skal slettes umiddelbart». Dette er ikke noe du gjør ved sesongslutt; det er noe du gjør så snart du oppdager bildet.

For viltkameraet som bare fanger dyr, finnes det ingen tilsvarende lagringsgrense – dyrebilder er ikke personopplysninger. Men hvis du bruker et kamera til å overvåke for eksempel en hytte eller en arbeidsplass, og ikke utelukkende vilt, gjelder personopplysningsregelverket fullt ut. Da er Datatilsynets tommelfingerregel for forebyggende overvåking verdt å kjenne til: opptak bør slettes fortløpende med jevne mellomrom, og i praksis kan sju dager være en rimelig regel «siden de fleste vil ha oppdaget relevante hendelser innen en uke». Skal du oppbevare opptak lenger, må du kunne dokumentere hvorfor det er nødvendig.

Fanger kameraet likevel et menneske, skal bildet slettes umiddelbart – ikke ved sesongslutt, men med en gang du ser det.

Å dele bildene videre er en egen sak

Det er lett å ta et morsomt bilde og legge det ut. Men i det øyeblikket et bilde med en gjenkjennelig person forlater kameraet og havner på nett, gjelder reglene for deling av bilder – ikke bare reglene for overvåking. Datatilsynets utgangspunkt er at du skal innhente samtykke før du publiserer eller deler bilder der personer er motivet, og at det er du som deler som må kunne bevise at gyldig samtykke faktisk er gitt.

For et bilde der en bestemt person er hovedmotivet – et portrettbilde – kreves samtykke før publisering, uansett om det deles på en nettside, en blogg, i sosiale medier eller i en lukket gruppe. Et viltkamera som tilfeldigvis fanget en tursgåer faller naturlig inn her: det er ikke ditt bilde å dele. Den tryggeste praksisen er rett og slett å behandle ethvert menneskebilde fra kameraet som noe som skal slettes, ikke deles.

En praktisk sjekkliste før du henger opp kameraet

• Avtal med grunneier. Privat grunn: avtale. Statskog: formell tillatelse med kartfesting. FEFO: kamera og åte uten særskilt tillatelse, men søk for bygninger/konstruksjoner.
• Velg en plassering uten folk. Åte, saltstein eller kadaver der ingen ferdes – ikke stier, leirplasser, fiskeplasser eller andre ferdselsårer. Vilttråkk vurderes konkret.
• Still tre kontrollspørsmål: Stor fare for å fange folk? Lett å identifisere dem? Mye og jevnlig ferdsel? Ja på ett av dem → flytt kameraet eller regn med at personvernreglene gjelder.
• Merk kameraet med formål, eierskap og kontaktinfo.
• Skilt området så folk ser at det er kameraovervåket; skjult overvåking er ikke lov.
• Sjekk for verneområde – egen søknadsplikt kan gjelde uavhengig av personvern.
• Slett menneskebilder umiddelbart, og ikke del dem.
• I tvil: spør Datatilsynet. De er myndigheten, og reglene kan endre seg.

Det er lett å lese alt dette som en mur av forbud, men det er det egentlig ikke. For det store flertallet av viltkamerabrukere – kamera på egen eller avtalt utmark, mot en åte eller et dyretråkk langt fra folk, merket og skiltet, med menneskebilder slettet – er hele regelverket oppfylt nesten av seg selv. Det er bare når du begynner å henge kameraet der folk faktisk er, at du må tenke deg grundig om. Og er du i tvil om en konkret plassering, er svaret alltid det samme: flytt kameraet, eller spør Datatilsynet før du henger det opp.

Ofte stilte spørsmål