Viltkamera for elg: heng det høyere og sikt mot brystet

Henger du viltkameraet i den høyden du ville brukt for rådyr, går elgoksen gjennom toppen av bildet med beina kuttet av og geviret utenfor kanten – om sensoren i det hele tatt utløser. Du jakter et dyr som står 180–220 cm ved skulderen og kan veie opp mot 700, unntaksvis 800 kilo. En ku er ikke stort lavere; målinger fra Nord-Trøndelag ga kyr et snitt på 176 cm over manken. Den ene kjensgjerningen – at massen sitter høyt på et nesten to meter høyt dyr – endrer det meste ved hvordan du henger kameraet for elg.

Så her er kortversjonen, for den utgjør mesteparten av jobben. Heng kameraet høyere enn du ville for rådyr – opp dit elgens kropp faktisk er, med linsa omtrent i vater i stedet for vinklet bratt ned. Camera-litteraturen lander gang på gang på det samme prinsippet: kameraer hører hjemme «på linje med dyrets masse», og er de ikke det, mister du opptak. Elgens masse sitter høyt, i brysthøyde på en svær skikkelse. Sett det så der elgen faktisk lever og trekker i norsk terreng – vier- og løvkratt, myrkanter, beverdammer, saltsteiner og ekte vekslinger – fyll det med litiumbatterier for kulda, og still inn for at elgen er mest aktiv i grålysningen og om natta. Resten her er hvorfor, pluss stedene og innstillingene som skiller et kort fullt av elg fra et kort fullt av vaiende starrgress.

Hvorfor elgen bryter regelboka for rådyrkamera

Det meste som er skrevet om plassering av viltkamera er stilltiende tilpasset et middels stort dyr. Standardrådet – heng kameraet i kne- til hoftehøyde, hold linsa i vater – passer fint for rådyr og rev. De fleste produsenter anbefaler en monteringshøyde mellom én og to meter, og logikken er enkel nok: henger du kameraet høyt, blir små dyr ikke fanget i ytterkant av deteksjonssonen, og henger du det lavt, må store dyr komme vesentlig nærmere før sensoren registrerer dem. For et rådyr i kratthøyde er et lavt oppsett evangeliet, og det stemmer.

Elgen er unntaket som velter regelen. Den er så høy at et lavt rådyroppsett sikter rett under brystet på den. Prinsippet camera-litteraturen stadig vender tilbake til, er at synslinja bør være «på linje med dyrets kroppsstamme», og at kameraer som ikke står på linje med dyrets masse, gir tapte opptak. For et rådyr ligger det massesentrumet lavt. For en elgokse ligger det i brysthøyde på en 180–220 cm høy kropp. Henger du kameraet i rådyrhøyde og i vater, seiler elgens kroppsmasse over toppen av deteksjonskilen din.

Et enormt dyr er lett å fange – men bare hvis kameraet ser dit kroppen faktisk er.

Her er den viktige nyansen, for det er lett å trekke feil konklusjon: et elgoppsett henger høyt, men sikter opp mot kroppen, ikke bratt ned mot bakken. Da forskere sammenlignet kameraer hengt i 3 meter med kameraer i 0,9 meter – «omtrent skulderhøyde for mange pattedyr» – var fangsten «dramatisk lavere» for de høythengte, nettopp fordi synslinja kom ut av takt med dyrets kropp. Og horisontale kameraer, montert tradisjonelt på linje med bakken, fanget «1,5 ganger så mange bilder av målarten» som kameraer vinklet bratt nedover. Å henge høyere for elg handler altså ikke om å tippe linsa ned mot snøen; det handler om å løfte hele kameraet opp dit dyrets kropp er, og holde linsa nær vater. En liten detalj fra elgens egen atferd peker samme vei: «Den langbeinte elgen liker ikke å stå og spise med hodet langt nede slik som reinen gjør». Elgen bærer hodet og kroppen høyt. Kameraet ditt bør gjøre det samme.

Høyde, vinkel og sikte: innstillingene som teller

Summen av dette gjør at elgoppsettet ser merkbart annerledes ut enn rådyroppsettet ditt. Her er utgangspunktet å jobbe ut fra, med begrunnelsen bak hvert valg.

Noen feltnotater som ikke får plass i en tabell. Målet er en svak nedovervinkel – akkurat nok til å holde kroppen til et høyt dyr i bildet og den tomme himmelen ute – ikke en bratt vinkel som begraver utsikten i bakken en meter foran. Tenk på den kjente «45-graders-regelen» riktig: den gjelder hvordan du vender kameraet mot stien sett ovenfra, slik at elgen krysser deteksjonssonen skrått i stedet for å gå rett inn i linsa. Den handler ikke om å tippe linsa 45 grader ned i bakken.

Pass på passasjen. En vid vierflate der elgen kan gå hvor som helst langs tretti meter er et dårlig sted å sette kamera – du vil ha en flaskehals: en sti, en saltstein, en dammkant, noe som leder dyret gjennom det vinduet du har komponert. Og ikke vent at hver elg leser likt: en ku med kalv beveger seg annerledes enn en ensom okse, så har du et bestemt dyr i tankene, fest oppsettet til et sted akkurat det dyret er bundet til.

En vid flate gir tomme kort. Komponer en flaskehals, ikke et jorde.

Hvor du setter dem i norsk elgterreng

Du kan ha høyden og vinkelen perfekt og likevel få null bilder hvis kameraet står på feil sted. Elgen har store leveområder og faste vaner. Mange dyr bruker «relativt faste sommer- og vinterbeiter» som kan ligge «mer enn 10 mil» fra hverandre, med faste trekk imellom. Det betyr mye tomt land mellom dyrene – og at valget av sted gjør mesteparten av jobben. Dette er oppsettene med best odds i norsk terreng, omtrent etter hvor pålitelige de er.

Vier-, selje- og løvkratt. Setter du ett kamera for elg om sommeren, sett det i lauvet. Tidlig er «bjørkeløv favoritten», og utover sommeren tar elgen «vier, selje, rogn, osp og hegg» pluss blåbærlyng og urter. En voksen elg eter «bortimot 50 kg plantekost på én dag», så et frodig viersnar eller en gjengroende kant er et naturlig samlingspunkt. Se etter selve beitesporet – nedbeitede, kosteformede busker – og komponer en passasje gjennom det.

Myr, våtmark og beverdammer. Om sommeren vasser elgen. «Vår og sommer er det vanlig at elgen beiter på vannplanter som bukkeblad og nøkkeroser», og «røtter og undervannsstengler av slike planter inneholder viktige mineraler (blant annet natrium) som elgen trenger etter vinteren». En beverdam eller en stille myrpytt med flytebladplanter er nettopp et slikt spiskammer, og en mye brukt innfart til vannet er et sterkt oppsett i den varme årstiden. Heng kameraet høyt her – det er ved vannet og i morgentåka kondensen biter hardest, så vend det helst unna sola.

Salt- og mineralsteiner. Salt er en pålitelig elgmagnet, og det vet jegerne: «Når det jaktes på elg, pleier jegerne å legge ut saltstein for å få dyrene til å holde seg i et bestemt område». Drivkraften er natrium – elgen «er avhengig av mineraler», og får det ellers ved å «gå ned til sjøen og lepje saltvann eller spise tang». En lovlig plassert saltstein på egen eller grunneiers grunn, med kameraet vendt mot innfarten, er noe av det jevneste du kan sette opp. (Vær oppmerksom på lokale regler for saltsteiner der skrantesjuke-tiltak gjelder.)

Salt og vann samler elgen for deg – sett kameraet der den allerede har en grunn til å stoppe.

Vekslinger og trekkstier. Elgen går faste veksler mellom beite, vann og leie, og camera-litteraturen er entydig: still kameraet «på tvers av trekkretningen» for å gi dyret størst sjanse til å utløse sensoren. En tydelig veksling gjennom et trangt parti – mellom to myrer, langs en bekk, gjennom et hogstfelt – er et av de beste stedene som finnes, fordi den både konsentrerer dyrene og lar deg styre hvor de krysser bildet. Med faste sommer- og vinterbeiter «mer enn 10 mil» fra hverandre er trekket imellom forutsigbart nok til å plassere et kamera med omhu.

Brunstplasser. Fra «slutten av september til månedsskiftet oktober–november» samler brunsten elgen og skriver om bevegelsene; Hjorteviltportalen fester den til «siste del av september og første del av oktober». Oksene beveger seg mer, og et sted med kuer er en høst-magnet med mye trafikk. Dette er årstiden for å flytte et kamera til der oksene faktisk dukker opp – men også årstiden da et kamera surret til et ungtre står i skuddlinja for en brunstig okse, så fest det solid.

Vinterbeite i ung furuskog. Når snøen kommer, flytter elgen seg. Så lenge feltsjiktet er bart, beiter elgen helst blåbærlyng, men det skjer et tydelig skifte: linjene møtes «ved en estimert snødybde på litt under 25 cm, noe som tilsvarer den gjennomsnittlige høyden til en blåbærplante», og når lyngen er dekket, «øker sjansen for at elgen beiter furu betraktelig». Snødybde rundt 25 cm er altså signalet: nå er elgen i ung furuskog, og det er dit vinterkameraet bør flytte. Det er også her det er kaldest og hardest på utstyret – et litium-og-sjekk-det-sjelden-tilfelle.

Skygge og vann på varme dager. En siste vri verdt å kjenne til. Elgen er kuldetilpasset og blir varmestresset ved overraskende lave temperaturer – «ungefär femton grader på sommaren», ifølge en svensk jaktvårdskonsulent som viser til SLU-data, og den «söker sig till miljöer som är svalare». På varme sommerettermiddager bør du derfor prioritere skyggefulle steder, barskogkanter og vann – det er dit dyret går for å kjøle seg ned, ikke ut på den solfylte flata.

Deteksjon, utløsning og blits for et stort, nattaktivt dyr

Det gode med en elg er at den er enorm og rolig, og det kommer viltkameraets svakeste ledd til gode – utløserhastigheten. Geometrien er enkel: PIR-sensoren ser en kile, og «alle objekter har en temperatur som genererer variabel infrarød stråling» som bryter den kilen når dyret beveger seg på tvers. Et storkroppet dyr som krysser banen din bryter den lett og blir værende i den, så du trenger ikke de lynraske utløsertidene et lite, raskt kryp krever. Det du trenger, er kroppsmassen inni kilen – som fører rett tilbake til høyde og vinkel.

Blits er verdt en tanke fordi elgen i praksis er et nattdyr på kortet ditt. Den er mest aktiv «i timene rett før solnedgang til rett etter soloppgang» og «lite aktiv i timene med dagslys» – og i Nord-Norge om sommeren, når det er «dagslys i nesten hele døgnet», er den mest aktiv «i de få timene med tussmørke midt på natten». Det betyr at de fleste elgbildene dine blir IR-bilder. Her er forskjellen på blitstype verdt å kjenne: 850 nm-kameraer «har det synlige rødskinnet i diodene, som både vi mennesker og trolig også rev samt en rekke andre dyr vil se», mens man på «940nm og såkalt BLACK IR (blendet svart glass)» ikke ser noe lysskinn når blitsen utløser. Erfaringen er at sky dyr som rev «oftere blir skremt av et kamera med synlig IR-blits (850nm)». For elg finnes det ikke tilsvarende publiserte tall, så ta dette som et forsiktighetshensyn: vanlig IR holder fint for bare å få elg på kort og lese kjønn og alder, men jobber du med pressede dyr eller vil minimere forstyrrelse, velg no-glow.

Elgen er stor og langsom – en gavepakke til utløserhastigheten. Få brystet inn i sensorens kile, så gjør kameraet resten.

En kommentar om foto kontra video. En okse som arbeider en brunstplass eller en ku som beiter seg gjennom et viersnar er i bildet en stund, så video eller en serie med flere bilder gjør nytte for seg – men pass på etterslepet i gjenoppladingen, særlig med kraftigere blits, og særlig i kulda, der hver blits tapper et nedkjølt batteri raskere.

Kulde, kondens og et kort fullt av elg

Elgterreng er kaldt, og det er i kulda kameraoppsett svikter i det stille. Det er batterikjemien som avgjør. Litiumceller starter rundt 1,85 V og yter «som normalt ned til −15 °C»; alkaliske starter lavere på 1,7 V og «kan bare avgi en femtedel av kapasiteten under 5 °C». Siden et viltkamera trenger «minimum 2500 mAh for å drive lysdiodene om natta», og litium har «rundt 2900 mAh», kan et halvdødt alkalisk batteri i januar gjerne slå kameraet på uten å klare den tyngre nattjobben: «selv om det er nok strøm til å utløse kameraet og tenne lysdiodene, sliter de når det kommer til selve opptaket». For et hvilket som helst elgoppsett i den kalde sesongen: kjør litium. Det er ikke en luksus; det er forskjellen på opptak og et svart bilde.

Husk også de norske kjørereglene for viltkamera. «Bruk av viltkamera er tillatt så lenge hensikten utelukkende er å ta bilder av dyr». Du står trygt når du har «innhentet grunneiers tillatelse», satt kameraet «på et sted der det usannsynlig vil ferdes folk», merket det «med navn, adresse og formål», og sletter bilder av eventuelle mennesker umiddelbart. Saltsteiner, åter og beiteplasser er nettopp slike avsidesliggende steder som sjelden skaper problemer.

Til slutt blir det rene volumet et problem i seg selv. Et godt elgoppsett på en saltstein eller en vierpassasje hoper opp bilder. Til sammenligning kjører forskningen dette i en skala som er vanskelig å forestille seg: SCANDCAM-nettverket til NINA og SLU får inn «mer enn 10000 bilder» hver eneste dag. Ditt ene kort kan, etter en uke på en dammkant med vind i starrgresset, være tusenvis av bilder å bla seg gjennom på jakt etter den ene oksen. Det er den lite glamorøse skatten på et produktivt oppsett.

Ofte stilte spørsmål